Egil Hovland:
Englene danser på tangentene
Av
Geir Harald
Johannessen
Boken
kom på Lunde Forlag i 1999
Omslagsfoto: Per-Arne Hovland
1995 ff: Stadig i utvikling
Fortelle til etterslekten
En forsommerdag i året 995 begynte Guds hjerteoperasjon på Norges land og folk i et telt på stranda på øya Moster i Sunnhordland.
Før den tiden var det mye hjerter av stein her i Norge. Eller hva skal en kalle det når sterke karer legger fra seg et nyfødt barn med legemsfeil ute i skogen for å dø. Eller når de mektige i samfunnet ofrer tjenestefolk, ja til og med barna sine, foran bildene av Odin og Tor og Frøy. Eller når folk stormer naboens gård og dreper alle for å hevne en urett.
Inne i teltet på Moster kunne folk ikke se kirurger og kniver og operasjonsbord. Isteden kunne forbløffede nordmenn høre merkelige sanger med merkelige ord: Kyrie eleison, Herre, miskunne deg. Der så og hørte de menn i underlige klær lese om en mann som bare hadde gjort godt og som sa: Dere skal elske hverandre. Og de så en konge knele foran et kors. Heltekongen Olav Tryggvason, han som kunne springe utabords på vikingskipenes årer, han som kunne kaste spyd lenger enn noen, han knelte foran Kvite Krist.
Der og da begynte Guds hjerteoperasjon. Og langsomt, langsomt gjennom århundrene, ble steinhjertene til kjøtthjerter. Blodhevn-samfunnet ble rettsstaten. Menneskeofringer og hat vek plassen for omsorg og kjærlighet. Operasjonen som begynte på Moster, ble vellykket.
Men etter tusen år med kristendom er det fremdeles viktig å passe på at den hjerteopererte ikke får tilbakefall. Ingen ønsker et samfunn av steinhjerter i Norge igjen. Ingen ønsker et hatets og voldens Norge.
Derfor skal vi fortelle om Jesus til barna som vokser opp. Å kjenne Jesus er det beste middel mot forsteinede hjerter.
I sin livsgjerning demonstrerte en stor Glemmen-organist hvor viktig dette er. I sitt «testamente» til menigheten satte han ord på det. Å ta vare på barna og de unge, nære og styrke troen deres, fostre dem til mennesker som vil tjene Gud og sin neste, det er den viktigste oppgaven i en kristen menighet.
I 1994 hadde denne verdiformidleren fra Glemmen fått en bestilling på et nytt musikkverk. Bestillingen kom fra Borg Bispedømme, og dreide seg om musikk i anledning 1000 år med kristendom i Norge. Den gammle barnearbeideren og modne kunstnersjelen visste godt hva han skulle skrive musikk om da:
– Det arbeidet bygde jeg over Salme 77 og 78, og omkvedet er et utdrag fra Salme 78, 4-7: «Vi vil fortelle til etterslekten om Herrens herlige verk, og lære barna å kjenne loven og nøye holde hans bud.»
Men den der har jeg faktisk fått kritikk for, altså for tekstvalget.
Noen sier at det avsnittet aldri er blitt brukt i en luthersk kirke, fordi det legger bånd på folk! «Lære barna å kjenne loven og nøye holde hans bud!» Det var det mange som ikke skulle ha noe av, det var ikke stuerent! Men hos Ludvig Nessa, på samlingene i bedehuset Karmel, der bruker de den. Alle menighetene i Borg Bispedømme fikk den tilsendt, og noen brukte den også til feiringen, men den ble vel ikke altfor godt tatt imot…
Til gjengjeld hadde den lett forsmådde verdiformidleren desto større suksess med et annet verk dette året.
Også det var musikk som i høy grad ville formidle verdier.
Fange og Fri
Tidligere har Egil fortalt oss hvordan han strevet i startfasen etter Simensens henvendelse om å lage opera. Vi husker at han omsider fikk engasjert Britt G. Hallqvist som tekstforfatter og Ivo Cramér til å lage handlingen, synopsis, og at arbeidet kom i gang i Paris. Operakomponisten nikker og minnes den tiden:
– Der i Paris høsten 1985 satte Ivo opp alle scenene. Og ideen var klar: Det skulle ikke være en kronologisk opera som skulle skildre Hauges levnetsløp. Det ville bare bli tull. Da ville alle Hauge-ekspertene komme med innvendinger og si at, «å nei, det var jo ikke sånn.» Poenget var jo heller ikke å gjengi noen kronologi. Poenget var at vi skulle få fram personligheten hans gjennom konkrete bilder fra livet hans, uten noen nødvendig kronologisk orden. Og han satt jo så mye i fengsel. Dermed skulle selve fengselsoppholdet være det stedet som vi gikk ut fra. Der nede i Paris ble hele synopsen ferdig…
Altså var omrisset for operaen lagt i løpet av det samme året som oppdraget innløp til Labråten 14 C.
Britt G. Hallqvist var blitt utstyrt med all tilgjengelig litteratur om Hans Nielsen Hauge, til og med åtte bind av Hauges samlede skrifter. Når hun først tok på seg en oppgave, ville hun gjøre jobben skikkelig. Det var også hun som fant tittelen på operaen.
Ivo Cramér ville opprinnelig at produktet skulle bære navnet «Johannes.» Det er ikke så merkelig som det kan høres, for i operaen fikk Hauge tilbake det opprinnelige fornavnet sitt, så å si. «Hans» er dessverre et av de mest lyrikk-fiendtlige navn som finnes. Kort og klumpete stritter det imot enhver integrering i verselinjer. Britt fant at å flette det inn i diktlinjer ville bli en håpløs jobb. Hva i all verden skulle de gjøre med det? Jo, løsningen ble naturligvis å føre denne kortformen av det bibelske «Johannes» tilbake til originalformen.
Men dette navnet kom likevel ikke med i tittelen, for Britt G. Hallqvists forslag var så mye bedre. I de tre ordene «Fange og fri» samlet hun på glitrende vis hva verket dreide seg om.
Etter et par års forarbeider begynte tekstene å innløpe fra Britts hånd. I enkelt og konkret språk fulgte hun rytmer som gjorde det lett for Arve Brunvoll å oversette til norsk. Norsk og svensk tekst ble fullstendig parallelle størrelser, slik at operaen også kan oppføres i svensk språkdrakt uten at noen endringer i verket som helhet blir nødvendig.
Allerede i 1985 hadde de tre som stakk hodene sammen i Paris, oppdaget at det var sørgelig lite med kvinneskikkelser i Hauges liv. Det var sørgelig, fordi en kvinnehistorie nå engang kunne gitt atskillig kulør til handlingen.
Men fra Sverre Norborgs biografi visste de at det nesten var noe her. Hauge hadde faktisk en ungdomsforelskelse. Det var en jente fra ett eller annet sted i Nedre Glomma regionen. Imidlertid har det ikke lykkes noen biograf å støve fram noe nærmere om henne. Ingen aner hva hun het, for eksempel. Hans Nielsen har omhyggelig skjermet henne for nysgjerrige blikk.
Den 5. februar 1987 begynte Egil med musikken, forteller han.
Hjemme i komponisthulen hendte det nå at Egil fikk behov for å legge inn noen musikalske hvilepauser, så å si, her og der mellom de dramatiske begivenhetene i handlingsforløpet. Det var et knep han kjente fra operalitteraturen ellers. Det berømte «Intermezzo» fra «Cavaleria Rusticana» av Mascagni er for eksempel en slik oase av en hvilepause mellom voldsomme sceniske begivenheter.
I de telefonkonferansene med Britt som nå fulgte, for å få skikk på de musikalske hvilepausene, ble Hauges ungdomsforelskelse god å ty til. Sammen gav de to operaskaperne jenta navnet Kari, noe hun jo like gjerne kunne ha hett, og satte «Kari» til å synge stillferdige sanger. I tre slike musikalske hvilepauser kommer hun inn på scenen og synger «Karis vise.» Tre stillferdige og intense tekster fant veien opp fra Lund, så Kari kunne synge om sin venn som hun aldri kunne glemme, hver gang ut fra et nytt stadium i livet.
I sluttscenen ble også tekster skapt av musikalske behov. Egil er en musikalsk seer, som ser bilder når musikken blir til. Operaens siste scene lar oss se Hauges venner som kommer for å besøke sin åndelige leder i fengselet. De er kommet over fjellet langveis fra, men nektes besøkstillatelse. I fengselsgården samles de likevel, de vet at bakom et av gittervinduene sitter vennen deres. Egil har selv skrevet hva som skjedde med ham på dette punktet i skapelsesprosessen:
«Mens jeg arbeider med stoffet ser jeg plutselig for meg situasjonen. Det første de gjør når de samler seg, er selvsagt å forrette sin aftenbønn ute i kveldsmørket. Her siterer jeg meg selv med et utdrag fra «Lysvesper:» «Bli hos oss, o Herre, bli hos oss, det lir mot aften, og dagen heller.» Hva ville Britt si til denne ideen? Heldigvis, hun ser øyeblikkelig det formelt riktige i en slik innledning på operaens avslutningsdel. Det går en bro fra vennenes sang utenfor Hans Nielsen Hauges fengselsglugge og til den avsluttende korhymnen som er kalt «Soloppgangen:» «Fange og fri. Strålende soloppgang, grenseløst rom! Båret som barn i sin Faders favn.»
Dette langvarige operaprosjektet ble kronet med uroppførelse 2.juni 1995. Men ikke der komponisten først hadde forestilt seg.
Opera fra Bergen til Minneapolis
I et intervju i Vårt Land så tidlig som i 1993 hadde operakomponisten sett fram mot uroppførelsen og gledet seg: «Jeg vil gjøre operahuset til et kirkerom og scenen til en prekestol»
Men i første omgang ble det motsatt. Kirkerommet ble opera. Verket hadde nemlig sin uroppførelse i Johanneskirken i Bergen 31.mai 1995, under Festspillene, og altså ikke i Operaen i Oslo. Men oppsettingen var naturligvis ved Den norske Operas folk. Den ble gjentatt dagen etter, og var hovedverket ved Festspillene dette året. Kritikkene var strålende. VG skrev at operaen er «trolig det beste Hovland har gjort. Virtuost spiller han på sin formidable allsidighet. Mange av innslagene har en sjelden skjønnhet.»
Foreløpig har imidlertid «Fange og fri» bare vært å se i kirkeversjoner. Der har den til gjengjeld vært å se mer enn operaer flest, og operaskaperen filosoferer:
– Ja, de snakker om at opera som kunstart har så trange kår i Norge. Men egentlig tror jeg gjerne folk vil oppleve det, hvis forholdene legges til rette. For hvis det er en norsk opera som er blitt oppført mange ganger, så er det denne. Den er oppført 15-16 ganger her i landet, ikke i operaen, men i kirker rundt omkring, og av operaens egne folk i samarbeid med lokale krefter. I Bergen, Ålesund, Stavanger og Sandefjord har den vært, for å nevne noe. Men folk regner liksom ikke med det, fordi den er oppført i kirken…
Nei, kanskje regner ikke forståsegpåerne med det. Men folk flest ikke bare regner med, men elsker kirkeoppsettingene. Da operaen kom til hjembyen, 22.september 1995, var Fredrikstad domkirke fylt til høyvannsmerket. Og slik fortsatte det rundt om i landet.
Avisutklipp vi har foran oss, forteller for eksempel om en oppsetting i Bugården kirke i Sandefjord, i månedsskiftet februar-mars 1997. der flott presseomtale blir verket til del. Operaens dirigent Alf Årdal, som på det tidspunkt har reist rundt med Riksoperaens «koffertversjon» av «Fange og fri» i to år, til ni forskjellige steder i Sør-Norge, gir klare meldinger foran Sandefjords-begivenheten:
«Det er iallfall ingen grunn til å engste seg for musikken i dette verket av Hovland, som ellers i sin produksjon ikke alltid har lagt de store massene for sine føtter. Men her møter vi en helt ny og ”tolvtonefri” Hovland. I «Fange og fri» har komponisten igjen latt seg fange inn av den tonale tyngdekraften, den de aller fleste av oss trives best å være i. Og det har vært en stor glede for meg som dirigent å oppleve med hvilken begeistring både orkester- og kormedlemmer går inn i dette storartede verket.»
I samme avis sies det at i kjølvannet av de mange oppførelsene rundt omkring går det «rykter om at både Haugianismen og Hovlandismen har fått ny vind i seilene mange steder.»
Om det altså ikke gikk for seg i operahuset i første omgang, så ble likevel dette verket en mektig prekestol for en av norgeshistoriens største predikanter.
Og mannen som hadde snekret denne prekestolen for ham, var også tilskuer da bondesønnen fra Hauge på Rolvsøy på nytt fikk gå bak plogen og synge, på dagen 200 år etter. Det skjedde den 5.april 1996, på de samme jordene på Rolvsøy hvor han gikk første gang. I barytonen Bjørnar Spydevolds skikkelse vandret han bakom hest og plog mens han sang «Jesus, din søte forening å smake / lenges og trenges mitt hjerte og sinn.» Jordene var omkranset av et par tusen mennesker. Blant dem var Borg Biskop og Fredrikstad-ordføreren, og altså også en nesten to meter høy skikkelse med fippskjegg og stor, gråsprengt hårmanke.
Gjenskapningen av Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse var avslutningen på en drøyt ukelang Hauge-festival i Rolvsøy menighet.
Åpningsarrangementet søndag 24.mars i Rolvsøy kirke var en sangaften med salmer og sanger som Hans Nielsen Hauge hadde et nært forhold til, eller som kunne belyse Hauges livsgjerninng. Med Rolvsøy kirkes egne kor som grunnstamme, ble det dannet et jubileumskor for anledningen. I Rolvsøy Menighetsblad sto følgende å lese om sangkvelden på forhånd:
«Organist og komponist Egil Hovland har deltatt i forberedelsene, og har tilrettelagt deler av sin nye opera om Hans Nielsen Hauge: "Fange og Fri", spesielt for våre kor. Åge Haavik skal binde kvelden sammen for oss. Han er en av Norges fremste salmekjennere, og blir den rette guiden gjennom dette landskapet.»
Da sto de altså sammen i Rolvsøy kirke, to av dem som har betydd mest for salmesangen i landet vårt de siste 50 år. De sto sammen om den store fromhetsfornyeren som begynte sin gjerning ved å synge en salme.
De skulle nok gjerne vært i Rolvsøy og opplevd disse historiske øyeblikkene, mange av de utvandrede nordmennene i USA også. Men også de skulle få sjansen til å oppleve «Fange og fri» på nært hold:
– Ja visst, operaen er blitt oppført i Amerika også! Den er satt opp både i Minneapolis og Willmar i Minnesota. Det var i september 1997. Gracia Grandal oversatte den til engelsk.
Og nå er det er planer om å spille inn «Fange og fri» på CD, med Den norske Operas solister og kor. Opptaket er planlagt til primo september 2000. Til det skal jeg gjøre noen små revisjoner. Jeg skal plusse på et par nye scener. Blant annet blir det en der Hans Nielsen Hauge synger en stor arie i fengslet. Teksten til dette nye er av Britt. Hun rakk å fullføre den…
Det er med vemod operakomponisten kommer inn på libretto-forfatteren nå. Ikke lenge etter at operaen kom ut, døde nemlig Britt G. Hallqvist.
Britt G til hvile
Helt siden tidlig i 80-årene hadde Britt G. Hallqvist vært den forfatteren Egil først tok kontakt med når han trengte tekster, noe han stadig gjorde. Komposisjonene hans er alltid på ett eller annet vis tekstrelaterte. Ofte er bibeltekster renningen som musikken er vevd over. Og er det ikke Bibelen, er det som oftest Britt G. som har levert renningen. Hennes bortgang var en mørk merkestein langs Egil Hovlands livsvei. Han minnes de siste månedene hennes:
– På høsten 96 begynte hun å bli skrøpeligere og skrøpeligere. Men da hadde hun satt seg i hodet at hun skulle til Visby, der hun hadde vokst opp. Hun hadde ikke vært på Gotland på lenge. Men før hun døde, ville hun besøke barndomshjemmet ved sjøen der i Visby, og dessuten ville hun se igjen foreldrenes graver.
Det ble den siste turen hun gjorde. Og jeg var med som diakon! Hun trengte hjelp til alt. Hun var jo så skrøpelig, hun kunne nesten ikke gå. På hjemturen brukte hun mye rullestol. Det var slitsomt, men jeg ville det, for hun ville absolutt ha meg med.
Vi hadde, tross alt, en veldig fin tur. Vi gikk i Domkirken i Visby, og trålet alle restauranter som var, og hadde mye moro. Blant annet traff vi kirkevergen i byen. Han ble med oss til det som hadde vært hjemmet hennes. Men det var en traurig opplevelse, for det viste seg at det var oppkjøpt og innlemmet i et stort firma som brukte det til kontorbygg. Kirkevergen viste henne også gravene.
Men på den tiden hadde hun altså begynt nedturen. Utover i november og desember begynte hun med en hel serie lungebetennelser. Og i mars fikk hun lungebetennelse nr. fire eller fem. Hun døde uten at jeg rakk ned til henne. Jeg fikk telefon om at nå måtte jeg komme hvis jeg ville se henne i live. Men hun døde mens jeg var på flyet, faktisk, den 20. mars 1997.
Dødsfallet skjedde like før påske. Jeg reiste hjem igjen med en gang, og satt hjemme i påsken og skrev et stykke til minne om henne: «In memoriam,» parafrase for piano over salmen «Jordens Gud och stjärnors Herre». Det er hennes egen begravelsessalme. Den står i den svenske Psalmboken og den nye norske barnesalmeboken, og jeg hadde laget melodi til den. Nå lagde jeg variasjoner over den melodien, en parafrase over den. Den var ferdig 29.mars.
Så reiste jeg ned igjen til begravelsen. Den fant sted 1.april i Lund Domkirke. Den veldige katedralen var helt fullsatt. Vi defilerte forbi båren, slik de gjør i Sverige, etter talen. Alle stanser litt ved kisten, og legger kanskje fra seg en blomst. Særlig på landet holder den skikken seg.
Etter begravelsen var det minnesamvær i Grand Hotel. Da spilte jeg den parafrasen jeg hadde laget.
Britt ble kremert, og ved urnenedsettelsen ble jeg invitert av barna hennes til å komme ned. Så jeg fikk vært med på det også. Mannen hennes, Sten, hadde vært død i nesten tjue år da Britt døde, han døde i 1978. Det var Inge Löfström som var forrettende prest ved urnenedsettelsen, akkurat som han var i begravelsen. Han er også forfatter, og har skrevet «En bok om Britt G.» Det var ham Britt ville ha. Hun ville ikke ha noen biskop eller slikt. Hun hadde klare meninger og kunne være skarp nok i kantene. Men Inge var en prest som hun alltid satte stor pris på…
At Britt G. Hallqvist også satte pris på Egil Hovland, er ikke vanskelig å få øye på. Og slik som hun hjalp ham med komponistvirket i Norge, hjalp han henne i forfattergjerningen i Sverige. Egil har for eksempel skrevet 14 av melodiene til en barnesangbok som Britt G. utgav under tittelen «Min vän er musikant».
Den mest berømte musikantvänen hennes kommer på lange bein tilbake fra en sving inn i komponistværelset, og legger i fanget mitt et notehefte. Det viser at Egil har vært med på å hedre hennes minne i hjemlandet også på andre måter enn med «In memoriam». Med mørkeblå bokstaver forkynnes det fra den lyseblå forsiden: Egil Hovland: Det är gott att vara stilla, Sånger och psaltarsalmer för kör och instrument. Og inni heftet, på kolofonsiden, har Egil skrevet følgende:
«Till minne av Britt G. Hallqvist med tack för vårt samarbete under många år.Det började med «Måne och sol» år 1974 och avslutades i december 1996, medan hon ännu hade krafter att arbeta. Då översatte hon bl. a. «Bara i hopp til Gud är mitt hjärta stilla» och «Det är gott att vara stilla» från den norska psalmboken med tanke på ny svensk publikation, som skulle innehålla musik till Britts texter och bibliska sånger. Flera av sångerna föreligger här för första gången i svensk språkdräkt.»
Omslagsbildet under teksten på forsiden er av Egil Torin Næsheim, kunstner fra Fredrikstad. Det forestiller en ung kvinne som sitter i gresset i meditasjon, albue på kne, pannen hviler i hånden. I bakgrunnen, liksom nedenfor høyden hun sitter på, ser vi en trafikkert vei der biler farer forbi. Bildet taler om stillhet og fred midt i travelheten. Det taler om hva Britt G. Hallqvist fikk gi.
Det året hun døde, kom det ut en bok som skulle være med på å videreføre livsverket hennes og gi enda flere av hennes sanger plass i norske kirker.
Salmer 1997
Året 1997 kom det etterlengtede tillegget til Norsk Salmebok, Salmer 1997.
Liturgikommisjonen var for lengst oppløst, og i forståelse med Liturgikommisjonens Musikkutvalg var det Kirkerådet som etter hvert tok hånd om videre prosjekter i fornyelsesarbeidet. Salmer 1997 var et direkte produkt av Kirkerådet. Men der satt fremdeles Åge Haavik sentralt plassert og borget for kontinuitet i arbeidet.
Salmer 1997 var en frukt av all den kreativitet som hadde boblet og kokt i norsk kirkemusikkmiljø siden 1985 da Salmeboka utkom. Dertil hadde den med atskillige eldre ting, sanger som var blitt stuerene i løpet av de siste 15 år.
Når historien skal skrives, kan det nok hende at historikerne særlig kommer til å trekke fram ett bestemt navn når de skal forklare denne veldige etterveksten av tekster og melodier i kirken fra om lag 1980 av.
For veksten har ikke minst å gjøre med frigjøring fra tradisjonenes tvangstrøye. Det var lenge, langt ut i siste del av det 20.århundre, opplest og vedtatt at kirkemusikk skulle være råkost- og tresmakmusikk, for å sitere vår sprudlende pensjonist i Labråten 14 C. Så kom kirkesangrevolusjonen, der tidsskillet med atskillig rett kan stedfestes til «Måne og Sol» i 1974. Barna og de unge fikk komme til orde i kirkerommet med et musikkspråk de trivdes med. Barna var med på å sette en ny standard. Det enkle og melodiøse ble stuerent, og det til tross for at mange av den gamle skolen mumlet og skumlet om «sviskemusikk,» «banaliteter» og «underlødighet.»
Men når det plutselig ble lov å synge enkelt og melodiøst, så slapp de løs i kirkerommet, alle de talentene som ellers ville brukt evner og krefter i frimenigheter eller i den rene popkulturen. Og også de etablerte og skolerte kirkemusikerne våget nå å slippe fram melodier som fridde til musikksmaken hos folk flest, og som «swingte» av hjertespråk og magefølelser. Angsten for å dumme seg ut og stemples som banal, den slapp taket.
Naturligvis er dette en overforenkling. Saken er mye mer komplisert, og har også i høy grad å gjøre med den alminnelige internasjonaliseringen som fant sted i de siste tiårene av århundret. Impulser fra andre kirkers musikktradisjoner veltet inn over oss. Olaf Hillestads Ten Sing eksperimenter, importert fra England, var jo for eksempel et av de puff som etter hvert satte i gang Egils – først meget langsomme, men dog – snuoperasjon i retning av nye rytmer og klanger.
Likevel mener denne skribent at den knapt kan overvurderes, den innsatsen Egil Hovland gjorde som veirydder og uredd fanebærer for det enkle og melodiøse. Han hadde en ubestridt posisjon som leverandør av kvalitet i norsk kirkemusikkliv. Der han gikk foran, turde mange forsvare melodier som ellers hadde havnet i skuffen, dersom kirken hadde forblitt i 50- og 60-årenes tradisjoner.
Mye spennende har altså funnet veien til kirkegjengerne gjennom det nye salmeboktillegget.
En mann som Bjørn Eidsvåg, hvis melodiøse opprør startet lenge før Egil Hovlands, er nå inne i kirkehusets varme med fire av sine umåtelig folkekjære hits, blant dem den stillferdige, rystende vakre «En tåre renner fra ikonet.» I Norsk Salmebok hadde han bare med en melodi, nemlig den til Hovdens tekst «Ein fin liten blome.»
Kristin Solli Schøien har fem av sine melodier med. Henning Sommerro er inne med to pluss et arrangement. Sigvald Tveit har med fire, hvoriblant den populære adventssangen «Tenn lys!» Per Aamodt Tveit har levert den vakre melodien til Vidar Kristensens misjonstekst «Der det nye livet lever.» Johan Varen Ugland er blant annet representert med den glade, fengende nattverdssangen «La din vingård bære frukt.» Kjell Mørk Karlsen, sønn av Egils gamle venn og kollega Rolf Karlsen, skriver vakre og lettlærte melodier. Mange av dem finnes i Norsk Salmebok, og en ny er med i Salmer 1997. Det er en herlig dåpssalme med tekst av Gerd Grønvold Saue, «Det skjer et under i verden hver gang et barn blir til.» Og ikke minst må vi nevne de mange melodiene til Svein Møller, Nordstrand-organisten som døde så altfor ung sommeren 1999, bare 41 år gammel.
Ellers anbefales salmeboktillegget til studium. Et studium verd alene er den rikholdige floraen med sanger fra hele verden. Særlig Taizé-fellesskapet i Frankrike er sterkt representert, fellesskapet som signingskomponisten besøkte så å si rett fra operasjonsbordet i 1991.
I Salmer 1997 står for øvrig alle notene med besifring over, akkurat slik det var i «Salmer og Viser» fra 1983.
Boka består av 283 sanger, liturgiske ledd og bibelske salmer. Egil Hovlands posisjon i norsk kirkemusikkliv lar seg avlese av registeret. Hele 40 melodier er signert ham. I forhold til det totale omfanget dominerer han denne boka enda mye sterkere enn Norsk Salmebok.
De første 151 sangene i heftet er de metrisk-strofiske diktene med melodi, det vi vanligvis kaller salmer. Av dem er sju stykker av Egil Hovland.
Blant dem er «Det finnes en dyrebar rose,» med Svein Ellingsens tekst. Dessuten har man nå tatt inn i varmen to av salmene som finnes i den svenske salmeboken, men ikke kom med i vår egen, nemlig Britt G. Hallqvist s «Vi er et folk på vandring» og «De skall gå till den heliga staden,» fra Pilgrimsmesse. Den siste har fått Pål Sindres nynorske språkdrakt, Dei skal gå til den heilage byen.
Videre finnes blant de sju tolvtonemelodien fra «Kyrkans eviga lovsång», til tekst av Eva Nordberg, bygd over Filipperbrevets kapittel 2, «Vær i sinn som Herren.» Denne melodien fra 1974 er det nokså delte meninger om, noen hevder den er så vanskelig at ingen vanlig menighet klarer å synge den, andre mener det er en av de aller vakreste melodier Hovland har skapt.
De tre øvrige er «På veiene ute i verden,» en sang om vårt ansvar for flyktninger og hjemløse, med melodi fra 1984 og tekst av Hallqvist / Skeie, «Ingen stund är så som denna,» Karin Boyes Aftonbön, og «Å ta med verden rett farvel.» Denne siste er den gamle, kjære teksten der Grundtvig synger om trygghet innfor døden. Nå bæres ordene av en ny melodi, skapt så sent som i 1996.
Fra nummer 152 og ut boka finner vi liturgiske ledd og bibelske salmer, bønnevers og lovprisningsvers. I denne bolken er flere enn 30 melodier signert Egil Hovland. Blant dem finner vi for eksempel «Dette er dagen som Herren har gjort,» fra Signingsmusikken.
Slik er mange av Egil Hovlands salmemelodier nå å finne i Den norske Kirkes sangskattkammer.
Men en del glimrer med sitt fravær også i Salmer 1997. Blant dem jeg savner mest, er den stillferdige, glade påske- og nattverdsangen «Vår natt er endt,» fra 1989, med tekst av Svein Ellingsen.
Størst er nok likevel savnet av salmen «Sammen for Guds ansikt,» også den med tekst av Ellingsen. Denne schlageren av en salmemelodi, fra OL-gudstjenesten på Lillehammer, har på en eller annen måte falt ut, enda den naturligvis skulle vært med. Så får vi inntil videre nøye oss med å nyte den på CD, for eksempel på den plata som ble utgitt til komponistens 70-års dag i 1994.
Salmer 1997 markerer likevel en milepæl. De siste årenes nye kirkesang har fått sitt monument. Nå skal det vise seg hvilke sanger som er slitesterke i bruk ute i kongerikets små og store kirker.
Men Egil Hovland er neppe ferdig med å skrive fengende salmemelodier. Ei heller er han ferdig med å skrive engasjert og engasjerende musikk for konsertsalen.
Så engasjert er han at han nylig var nær ved å skape furore i Store Studio.
Bratsj for de ufødte
Engasjementet for de mest vergeløse av de vergeløse har aldri sluppet taket i den spreke seniorkomponisten. Nylig gav det seg utslag i Bratsjkonserten.
Det kunne det visst blitt stor skandale ut av. Isteden fikk radiolytterne seg en musikalsk tankevekker:
– Bratsjkonserten, ja, den med Salme 139, den er en sang for det ufødte barnet. Den ble til i 1998, Opus 153. Uroppførelsen var i Store Studio på Marienlyst. Den ble direktesendt på P2 5.november i fjor. Se her, her ser du baksiden i originalnotene. Den lagde jeg en plakat og løpeseddel av, og sendte den til Pro Vita og Ludvig Nessa, blant andre …
Egil holder frem notepapirer og noe som likner en løpeseddel, peker og forklarer. Forsiden på dette A4 arket er kopi av plakaten NRK brukte til å markedsføre konserten, med bilde av bratsjisten Lars Anders Tomter som var solist. Baksiden er en kopi av siste side i originalmanuset. På denne sistesiden har komponisten skrevet følgende:
«Davids Salme 139 (Herre, du ransaker meg) har influert på Bratsjkonsertens tilblivelse. Tekstens struktur, billedskapende form og stemninger har innvirket på musikkens form og klanglige uttrykk. På sidene 101-112 i partituret benyttes morseliknende rytmiske figurasjoner som er direkte utledet av ordrytmene i versene 13-16, på denne måten…» Så følger ordene i teksten, «…Jeg takker deg fordi jeg er skapt på underfull måte» etc., med noteverdier som tilsvarer ordrytmen.
Egil banker med fingerknoken og demonstrerer takten i ordene: Tam taratara tam tara tam tam tara tam tam tam. «Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble formet før en eneste av dem var kommet.»
– Det er jo Pro Vitas programerklæring, sier den ivrige komponisten og ser smilende opp fra arket, før han peker og leser opp for meg resten av teksten på sistesiden: «Koralens som avslutter konserten (sidene 117-129) har følgende tekst av Britt G. Hallqvist:
Gud, du som bor i ett ljus
Dit ingen kan komma,
Du som satt solen til att härska om dagen,
Måne och stjärnor om natten,
Fader som älskar människan,
Tack för att du i kvällens timma
Själv med ditt Ord lyser oss hem.»
Med ærefrykt i stemmen leser han ordene fra sin svenske venn. Han legger papiret fra seg og lener seg tilbake med gutteaktig glede skrevet over hele ansiktet, glede over en kunstnerisk innertier:
– Men jeg hadde jo ingen planer om at løpeseddelen med denne teksten skulle deles ut i konsertlokalet, naturligvis. Jeg visste jo hvor betent det var, det der med abortproblematikk.
Men så ringte programsekretæren meg, han som hadde hånd om oppføringen i radio, og ba meg komme inn til Marienlyst til et intervju. Og da fortalte jeg det jeg har fortalt nå, hele historien, og det gikk sannelig ut i eteren!
Men mens jeg var inne og gjorde opptak til det intervjuet, fikk jeg greie på at det var enda et menneske som var ute etter å intervjue meg. Et kvinnemenneske, viste det seg, en av disse forkjemperne for fri abort. Hun fikk ikke tak i meg inne på Marienlyst, men da jeg kom hjem, ringte hun meg.
Hun hadde fått snusen i dette her på en eller annen måte. Sannsynligvis hadde hun fått rede på det via en av musikerne. De hadde naturligvis oppdaget hva som sto bak i partituret. Og hun trodde nok at det skulle bli en aksjon mot abort, at jeg la opp til noe sånt. Det spurte hun om, og jeg forklarte alt sammen, hvordan det hang sammen. Da sa hun plutselig: «Hvordan ser du da på at musikerne har nedlagt forbud mot at dette skal opplyses under konserten?»
Det visste jo ikke jeg. Det var bombe. – Ja, nei, det har jeg aldri bedt om heller, sa jeg. – Det er nytt for meg.
Hvor sant dette her var, har jeg aldri fått undersøkt. Den eneste kilden jeg har det fra, er denne damen, som visstnok var redaktør for ett eller annet blad. Men hvis det er sant, så har altså musikerne sagt i fra at verken i programmet eller på noen annen måte skulle det komme fram at det de spilte, hadde den bakgrunnen det hadde. En kan med god grunn spørre med hvilken rett de gjorde sånt.
I alle fall ble det slik at de 2-300 menneskene som overvar konserten i Store Studio, de ante ingenting om sammenhengen med Salme 139. Unntagen de få, da, som var der og hadde fått brev fra meg med denne løpeseddelen.
Men det forbudet, hvis det var det, det var til liten nytte likevel. For de som hørte konserten på P2, de fikk alt sammen servert med skjeer!
For i pausen som var lagt inn i konserten, etter mitt stykke og før Beethovens 5. Symfoni, der kom radiointervjuet med meg. Og programlederen sparte ikke på kruttet, han lot meg snakke.
Arne Nordheim hadde hørt det i radioen, og fortalte meg etterpå at han hadde fått det med seg: «Ja, det er sant,» sa han, «Gud ser meg og jeg er ikke redd.» Han syntes det var fint. Vi traff hverandre på TONOs 70-års jubileum like etter at Bratsjkonserten gikk på lufta…
Den aktive pensjonisten er stadig på farten et eller annet steds hen. Stadig suger han inntrykk og stadig utvikler han seg:
– Jeg er inne i en periode der de profane verkene mer eller mindre blir kirkemusikk, sier han ettertenksomt. – Obo-konserten, den som kom foran Bratsjkonserten, den er skrevet over Salme 73, «Jeg blir alltid hos deg.» Der er det ikke noen konkrete henvisninger til bibelordene. Men innholdet i teksten bruker jeg for å sette i gang følelser og stemninger. Og kanskje er det ett og annet rytmisk fra tekstene som kan høres. Men ingen som bare hører musikken, kan ane sammenhengen. Musikken er jo nøytral sånn.
Det som begynte omkring 1970, med at Bibelen og troen mer og mer inspirerer og ligger under og preger også profane verk, det er helt bevisst nå. Det ble mer uttalt etter mitt lille slag med biskop Even da de tok fra Ludvig kappe og krage. Da kom jeg mer på banen, kan du si…
Nå vil jo en iakttager hevde at Egil Hovland alltid har vært på banen. Det forbløffende er bare det tempoet han stadig holder der utpå. Det kan ta pusten fra både ung og gammel.
Som for eksempel da han i rakettfart lagde sang til to dronninger.
Friderichstads March
En av de første dagene i juli 1999 kom dronning Sonja av Norge og dronning Margrethe av Danmark til Elingård i Onsøy i Fredrikstad, for å bese denne hederskronte herregården nord for Hankø.
I den anledning var store deler av Fredrikstads kulturliv satt i gir, og Fredrikstad Mandssangerforening skulle fremføre en sang for dronningene. Den sangen hadde en spennende historie.
Kopien av det snirklete originalmanuset viser at sangen ble laget den 17. juni 1749 av Andreas Heide, som var byfogd, postmester og magistrat i Fredrikstad. På tittelsiden står blant annet: «Da Hans Kongelig Majestæt til Danmark og Norge (…) Kong Friderich den Femte Allernaadigst glædede Friderichstads Byes Indvaanere Med Sin Høye Nærværelse, Ære Disse efterfølgende Linier allerunderdanigst nedlagde af Hans Kongelig Majestæts Allerunderdanigste Arve-Undersaat og Tro Tiener Andreas Heide.»
Dette er, så vidt vi vet, den aller første signerte musikkomposisjon som er blitt til i Fredrikstad.
Tekst og melodi var kommet koret i hende allerede i juni 1998. Det var Georg Apenes som kom med den, advokaten og stortingsmannen fra Fredrikstad. Han syntes den var en herlig kuriositet og håpet at Mandssangerforeningen ville innøve den.
Mandssangerforeningen fant straks ut at sangen burde få en fremskutt plass på repertoaret, og så for seg at den burde fremføres ved tusenårsskiftet som en gave til hjembyen.
Men ulykken ville at «Friderichstads March» bare forelå i instrumentversjon, enda Heide hadde utstyrt den med tekst i tre vers. Hva gjør man så?
Jo, i Mandssangerforeningen er blant andre Svein Kristiansen, journalist i Fredriksstad Blad og gammel venn av Egil Hovland. Den 11. november sender han et brev til Egil, legger ved det han har av det gamle notematerialet og undres på om Egil, enda så opptatt han er, kunne tenke seg å hjelpe koret og «lage et verdig mannskorarrangement til denne melodien, så tidsånden fra 1749 kan fornemmes.»
De ivrige sangerne så nok for seg at dette kunne ta sin tid. Svein Kristiansen skriver noe om at han skal kontakte Egil «etter hvert».
Men bare to dager senere ligger en stor konvolutt i Sveins postkasse. Den har Egils avsenderetikett oppe i hjørnet, og Svein river den opp med bange anelser, her kommer vel forespørselen avvist i retur. Men i brevet står: «Kjære Svein! Dette var gøy! Melodien er fin, men den tilhørende bass (som bestemmer akkordene) er litt amatørmessig. Jeg har laget 2 arrangementer, en enkel sats som samsvarer med det foreliggende notemateriale, og en hvor jeg bruker egne akkorder med nynnekor og solo i vers 2. Dere må bare velge! Vennlig hilsen Egil, Fredrikstad 13.11.1998.»
To dager senere var altså mannskorarrangementet oppe og gikk, og da i to alternative versjoner!
Dette eksempelet på Egil Hovlands turboarbeid forundrer egentlig ikke dem som kjenner ham, Vi vet at han har gjort mange av sine aller beste ting i løpet av timer, ja til og med minutter. Men imponerende var det, og til stor nytte og glede skulle arrangementet bli, selv om det foreløpig ble lagt i skuffen for ting som skulle øves inn senere.
Utpå nyåret kom imidlertid den store utfordringen. Mandssangerforeningen ble bedt om å synge ved dronningbesøket. Da ble det stor glede over at man hadde «Friderichstads March» fiks ferdig og klar for innøving. Sangen var jo et funn ved et nytt majestetsbesøk og en strålende kulturgave til dronningene av Danmark og Norge fra byen ved Glommas utløp. Opp av skuffen kom hurtigproduktet fra Labråten 14 C. Turboarrangøren humrer:
– Ja, jobben var gjort på et par dager, den. Og nå i mai, like før jeg reiste, husker jeg at jeg var borte og hørte på en øvelse i Fredrikstad Frikirke, øvingslokalet deres. Da drev de og trente på harde livet. Og bare noen dager etter at jeg var kommet tilbake, foregikk uroppførelsen, for dronning Sonja og dronning Margrethe på det historiske godset Elingård i Onsøy. Jeg var ikke der selv, men har hørt at det gikk bra…
Bra gikk det, det er ingen overdrivelse. Rakettfarten som arrangementet ble til i, senket ikke kvaliteten. Kongelig underholdning ble det, en munter markering av at to broderfolk i Norden med tiden har fått overskudd til å glede seg over sin felles historie, ikke bare ergre seg over den.
Da arrangøren ellers satt i Frikirken og overvar øvelsen, skulle han like etter ut på en reise, hørte vi. Få dager senere befant han seg i fly på vei mot Afrikas største øy. Foran lå seks ukers studieopphold. Men turen begynte et år tidligere, så å si.
Geiteslakt hos Laila
En geit blir slept fram. Bakføttene hennes bindes raskt av øvede hender. Vi er i solsteiken foran et hus nær torvet i landsbyen Vorehe, vest på Madagaskar.
Høflige gassere henvender seg til en lang eks- pølsemaker fra Norge. Han rager over alle de andre. Kanskje har de innfødte fått snusen i at den i dobbel forstand høye gjesten deres også har en smule erfaring fra slakteribransjen. I alle fall blir han høflig forespurt om han kan tenke seg å slakte dagens middag.
Mens den sløve slaktekniven rekkes fram, støver den lange, hvite mannen gjennom hjernevindingene på leting etter bruddstykker fra slakteriets hverdag. Bruddstykkene dukket opp: Man skulle ta en hammer eller liknende, klaske til dyret i skallen så det svimet av, og så med et raskt kutt fra en skarp kniv ”stikke det”, som det het, altså kappe over halspulsåren og la dyret tømme seg for blod.
Men ting skjedde raskt. Mens den lange, hvite mannen nølte, oppdaget dyret naturligvis at noe skjebnesvangert stundet til, og begynte å utstøte hjerteskjærende skrik. Det var overmåte virkningsfullt i den lange mannens høreapparat, og virket mektig preventivt på slaktelysten, om den noensinne hadde vært der. Dessuten kunne enhver se at kniven var sløv, og det ene med det andre. Så den lange, hvite med bukkeskjegget takket høflig og vennlig, men bestemt nei.
Dermed ble den ulykkelige geita ekspedert og gjort gryteklar uten ekspertisen fra slakterivirksomheten omkring Hovlands pølsemakeri i Fredrikstad, Norge. Eks-pølsemakeren ble ikke slaktemester for en dag. Men han angret straks på at han lot anledningen gå fra seg. En nordmann ville nok besørget avlivingen på litt mer humant vis.
Middagen smakte visst likevel, forstår jeg. For når man er på besøk i en misjonsstasjon i en landsby på Madagaskar, da får man henge med i svingene og nyte maten man blir budt.
Denne seansen fant sted den 8.april 1998. Mange begivenheter hadde ført en fetert komponist fra Glemmen like til en landsby ute på landsbygda i vesthellingene ned mot Mosambique-kanalen.
Interessen for misjon har Egil Hovland hatt i alle år. Noen av sine fineste ting har han laget som bestillingsverk til generalforsamlinger i NMS og Santalmisjonen.
Men i de senere år er en bestemt misjonsmark rykket i fokus for interessen. Det er Madagaskar.
Grunnen til at akkurat denne øya på Afrikas østkyst fanget oppmerksomheten, heter Laila Sivertsen.
Hun ble vigslet til misjonær for Det norske Misjonsselskap pinsedag 1964, i Østre Fredrikstad kirke, og har arbeidet på Madagaskar siden. Fra 1981 av har hun virket blant Mikeafolket, og hatt base i Vorehe, en liten landsby mellom byene Tulear og Morombe på vestkysten. Gjennom flere hjemmeopphold i hjembyen Fredrikstad har hun naturligvis rukket å bli kjent med den aktive misjonsvennen og komponisten i Glemmen menighet. Broren hennes, Steinar, var jo i sin tid dirigent for Jubilate, voksenkoret i Glemmen kirke.
I mange år hadde Egil båret på lysten til å besøke en misjonsmark og oppleve på kroppen hvordan misjonærene hadde det. Laila Sivertsen fikk høre om det, og la straks ut en stående invitasjon til å besøke hennes stasjon i Vorehe. Men lenger kom det ikke, ikke på mange år. En travel hverdag på orgelkrakk og i noteverksted forbød den lange Glemmen-organisten å realisere planene.
Men når man blir pensjonist, begynner livet å bli litt mindre hektisk. Vel, vel, nedtrappingen gikk ikke sjenerende hurtig i Labråten 14 C. Men etter hvert la 7.sansen seg dog til rette med luker lange nok til å putte inn en Madagaskar-reise.
Endelig, den 2.april 1998, kunne pensjonisten med bukkeskjegget samle sammen lange bein i et trangt flysete og ta peiling på Antananarivo, 10 timer unna. Det var et helt lite lag fra Nedre Glomma-regionen som dro, blant dem pensjonert misjonær Mary Stomperud, som ville besøke de kjære, gamle traktene.
Egil har skrevet en over all måte levende reisebeskrivelse fra denne turen, en dagbok som han har fått trykt og bundet inn.
Noe av det som virket sterkest, var gudstjenestelivet. Liturgien hadde ikke gjennomgått revisjon siden misjonens ungdom. Det var gammel. norsk høymesseliturgi. Men samlingene vibrerte av liv, både i små landsbykirker og katedraler, og salmesangen var fascinerende. Noe var fremmedartet, men alt var gjennomlyst av en levende tro på Jesus.
Blant de mer eksotiske liturgiske innslag var åndeutdrivelsene. Under en hverdagsgudstjeneste i katedralen i Tulear, som rommer 1600 mennesker og ofte er smekkfull, er den lange, norske gjesten vitne til en eksorsisme som begynner inne i kirken og fortsetter med hyling og skriking i ute sakristiet i 40 minutter. Predikanten preker uanfektet videre. Etter prekenen kommer turen til det liturgiske leddet Åndeutdrivelse. En rekke personer kommer fram og kneler i kordøren. Så kommer hyrdene, hvitkledde kvinner, fra sakristiet og stiller seg foran de knelende. Liturgieksperten og barnevennen fra Norge noterer:
«Etter innledende bønn begynner utdrivelsen, hyrdene skriker ut sine skremmelyder mens de løfter armene høyt og slår ned mot ofrene med store kroppsbevegelser. I midtgangen sitter det flere barn. De får den samme behandlingen. Hyrdenes hvinende armer stryker foran de små ansiktene med millimeters klaring. Barna sitter urørlige uten å blunke med øynene, noen av dem beveger leppene i bønn. De virker fromme og andektige og kan umulig huse onde ånder…»
Orglene, der de fantes, var som regel falske. I Lailas kirke i Vorehe fantes det ikke noe, og Fredrikstad-delegasjonen hadde brakt med seg et Yamaha Keyboard som gave til den nye kirken som ble innviet under besøket. Denne keyboarden strandet imidlertid på flyplassen, av en eller annen årsak, og ble borte i månedsvis før den endelig kom dit den skulle. Så må man altså fortsette å klare seg med Para og trekkspillet hans til salmene. Para brukte konsekvent bare tre akkorder: «I enkelte sanger kan det gå bra, men i ”O bli hos meg” og andre modulerende melodier oppstår diverse harmoniske eiendommeligheter,» som Egil skriver med høflig understatement.
Forsamlingene sang alltid flerstemt, og særlig når orglene tidde, var den flerstemte a capella sangen en fryd for en musikkelsker.
En kveld i Tulear lister han seg inn i katedralen, der det er kveldsmøte, og får et ørensbad i slik flerstemt a capella sang. Blant harmoniene som bølger i og rundt katedralen, gjenkjenner han også den gamle ungdomssangen fra norsk bedehusmiljø i 1940-årene: «Et ungdomsliv er skjønt som morgenrøden / når kun det leves rent i Herrens frykt…»
De mange musikalske inntrykkene ble det naturligvis musikk av. Notene befinner seg i den trykte dagboken fra turen. Det ble en parafrase over en salmetone av den danske komponisten C.C.N.Balle, «Herren har besøkt sitt folk,» men da slik som denne salmen synges på Madagaskar. «Efa Namangy Ny Olony» heter verket, som bærer opusnummeret 157. Den har barnevennen og komponisten tilegnet vesle Perline, jenta som skulle begraves levende fordi hun var født på en ond dag. Laila reddet henne. Nå går hun omkring som et levende vitnesbyrd om livets seier over døden.
Denne studieturen tok slutt tidligere enn beregnet, på grunn av at sønnen Per Egil plutselig ble syk. Allerede den 24.april satt en bekymret far på flyet hjemover. Men det gikk bra med sønnen. Og året etter dro Egil Hovland til Solskinnsøya på ny.
Kirketukt på Madagaskar
Den 12. mai 1999 kl. 22.30 setter komponisten og misjonsvennen føttene på gassisk jord for andre gang. Også denne gang kom han sammen med norske misjonsvenner, og igjen var Mary Stomperud med på ferden til de kjære, gamle traktene.
Som alltid gikk flyet fra Europa ned i Antananarivo, hovedstaden på Madagaskar, til daglig bare kalt Tana.
Men denne byen tjente bare som springbrett for en lang reise sørover og vestover. Det ble litt av en signingsferd til norske misjonsstasjoner. Som seg hør og bør spilte da også Egil «Signingsmusikken» ved flere høve, ser vi av dagbokopptegnelsene, som også denne gang resulterte i et trykt hefte, «Opus 164»
Første stopp var Antsirabe, 17 mil sør for Tana. Denne byen er et av norsk misjons virkelige kjerneområder.
Den 16.mai overvar nordmennene høymessen i den lutherske kirken i Antsirabe. Den ble fylt en halvtime før det begynte. Og mens de ventet på at gudstjenesten skulle starte, sang folk «Ventesanger» a cappella: «Den betagende flerstemmigheten toner oss i møte», som Egil henrykt noterte. Katedralen rommet 3000 mennesker, og den var fylt til siste plass. I tillegg måtte mange hundre stå utenfor. Slik kirkesøkning er ikke helt vanlig i Fredrikstad, for å si det forsiktig.
I Antsirabe ligger den norske skolen på Madagaskar, og her laget elever og lærere 17.mai-fest for gjestene.
Mangarano, den gamle spedalskekolonien, ligger en halvtimes kjøretur fra Antsirabe. Den er nedlagt som helseinstitusjon, og fungerer nå som hjem for spedalske. I sin tid var her opptil 7-800 leprapasienter i pleie. Eget barnehjem var her også, med søster Milly Kopperud som mangeårig leder. Tombonsoa, en slags avlegger av Tomb landbruksskole i Råde, ligger også like ved Antsirabe. Bare en 5-10 minutters kjøring utenfor sentrum finner man den.
Med alle inntrykkene fra Antsirabe og omegn lagret i kameraer og hukommelse, satte Egil og resten av det norske teamet kursen sørover og vestover gjennom Madagaskars høyland, i en stor firehjulstrekker, med Laila Sivertsen selv som sjåfør. Ferden gikk gjennom Fianarantsoa, Madagaskars nest største by, via byene Ihosy og Sakaraho ut mot Mosambique-kanalen og kystbyen Tulear, før den endte i Lailas misjonsstasjon i Vorehe, nå som for ett år siden. Under stor gjensynsjubel ankom de den kjære, vesle landsbyen.
Blant de mer triste tingene denne gang var gjensynet med en avholdt evangelist i Vorehe, en retorisk begavelse som hadde utfoldet seg som vekkelsespredikant året i forveien. Nå satt han i en krok i kirken, sloknet og aldeles passiv.
Det viste seg at han var tatt av plakaten, så å si, av den gassisk lutherske kirken sentralt. Fratatt sine presterettigheter og retten til å preke satt han der. Årsak? Han hadde hatt et utenomekteskapelig forhold.
Laila kunne fortelle en lang historie om elendigheten. Da sidespranget kom for en dag, sto han fram i menigheten i Vorehe og bekjente sin synd og ba familien og alle om tilgivelse. I en storslått scene tilgav hans kone ham og tok ham tilbake.
Etter bekjennelsen og tilgivelsen begynte han etter hvert så smått å virke som evangelist igjen, med den lokale biskopens velsignelse. Det ble etter en stund også fremmet forslag om at han burde få presterettighetene tilbake. Men da grep kirkens øverste leder, biskop Benjamin inn. Han satte foten ned, fratok synderen retten til både å evangelisere og preke ved gudstjenester. Han satte ham i karantene for fem år.
Skyggen av denne avgjørelsen hang tungt ikke bare over mannen det gjaldt, men også over Vorehe menighet og alle dattermenighetene i de små landsbyene omkring. Noen vil mene at kanaljens skjebne bare var tilpass for ham. Men i menigheten hans var man alvorlig bekymret både over mannen selv og hans helse, og over det faktum at en predikant som de så sårt trengte, var satt til siden. Laila Sivertsen var av den oppfatning at mannen burde få kunne fortsette å virke som evangelist. Så under nordmennenes gjesting oppmuntrer Laila den karantenerammede til å preke litt allikevel. Ved morgenbønnen i kirken den 26.mai taler han over 2 Mos 14,14 om å overlate seg i Guds hånd. Det er tydelig at det skjer noe godt med ham der og da.
Bakom Egils dagbokopptegnelser om evangelisten med sidespranget, merker jeg vibrasjonene fra mye ettertanke. Det setter i gang atskillige refleksjoner hos meg selv:
Skal det stilles høyere krav til livsførsel hos kirkens prester og ledere enn til vanlige menighetslemmer? Eller er det greit at de med livet sitt bare avspeiler syndighet og nådebehov, de som andre?
Vår Mester sto ute på gater og torg, ansikt til ansikt med mennesker av alle slag, og framholdt to tilsynelatende motstridende ting samtidig. Han holdt fram budene og hva som var rett og galt. Ikke en tøddel skulle forgå av Loven, sa han. Men samtidig holdt han fram Guds tilgivende hender mot alle som ikke maktet å leve etter Lovens krav.
Denne dobbeltheten i Mesterens virke er nok den kunstart som kirken må beherske dersom den vil gå i Jesu fotspor. Det heter å forkynne lov og evangelium.
Men mon ikke de som står og nettopp skal forkynne dette, i kraft av sitt embete har større ansvar for å leve rett enn kirkens vanlige syndere har. De bør vel leve slik at det framstår som troverdig og gjennomførbart, det de sier om at vi skal leve etter Guds vilje, Klarer de ikke å leve etter det selv, burde vel kirken løse dem fra forkynneroppdraget.
Likevel, dersom en forkynner som har gjort noe galt, får fortsette i sitt kall som en tilgitt synder, så kanskje det også er en sterk melding om troverdigheten i det kristne budskap om synd og nåde?
Kanskje har den gassiske kirken sentralt skjønt noe. Kanskje har lokalmenigheten i Vorehe skjønt mer. Uansett har Egil Hovland i Opus 164 gitt oss tankevekkende stoff fra en ung kirke.
Kan hende er det på dette planet også vår kirkedebatt skulle beveget seg. Her til lands synes det som om vi øder tid og krefter på å avsette prester hvis største brøde, når alt kommer til alt, er at de utviser mer nidkjærhet enn skjønnsomhet når de forkynner. Sakene er naturligvis mye mer kompliserte enn som så. Men utenfra sett synes det som om kirkens ledere har latt seg lure til å bli dirigert av hylende massemedia og fnysende politikere, og har fått sin dagsorden diktert av dem.
Isteden burde vi kanskje lære noe av en ung datterkirke om hva som er de viktige problemstillingene i Herrens menighet, der Den Hellige Skrift er grunn og norm.
Veimerker for unge
– Kirkesøkningen på Madagaskar, prøver jeg meg. – Det er andre boller enn det vi ser her hjemme, alle våre flotte kirker og orgler og nye messer til tross?
Seniorkomponisten skuer tilbake i tiden og utover landegrensene og nikker alvorlig:
– Men når det gjelder kirkesøkning, er ikke Sverige heller noe å skryte av, for eksempel. Det er visst en som har regnet ut at fortsetter kirkebesøket å synke som nå, så tilsier statistikken at i året 2020 går den siste svensken ut kirkedøra, slukker lyset og skrur av strømmen. Da er det ikke flere folk igjen.
Også ute i Europa går alle kirker tilbake. Om 15 år er det ikke en metodist igjen, sier folk som følger med. De eneste som går fram her i Europa, er vel pinsevennene. Men det fins jo flere steder på kloden der kirken vokser. I Kina, for eksempel, og mange steder i Afrika og Latin-Amerika. Men her hjemme går det jo bare den gale veien…
– Gjør det nå det? Familiegudstjenestene, for eksempel, de har da vært en suksess?
– Det fins jo noen som spør i fullt alvor om i hvor høy grad folkekirkeligheten og folkelige prekenener og slikt har resultert i utvanning. Om kanskje nye samværsformer i kirken og alt det som jeg for en stor del har stått bak, med barna i fokus og alt slikt, har vært med på å kjøre skuta i åkeren. Det var jo egentlig en positiv bølge, for å nå folk. Hele Liturgikommisjonen var jo veldig tent på dette med reformering for å komme mennesker i møte. Men nå spør noen om alt dette har bikket over. SKG for eksempel, Samråd på Kirkens Grunn, de vil jo ikke høre snakk om familiegudstjenester og slikt. Det skal bare være messer, for alt annet er farlig, det er avsporing.
Men skal vi gjøre opp status for Familiegudstjenesten nå, så har jo den fungert veldig positivt, både i Norge og Sverige. Folk kom jo, og følte seg hjemme. Familiegudstjenesten ble jo en veirydder som førte mange inn i menighetens aktive liv.
Det var noen som stadig snakket om «veimerker» da vi drev i Liturgikommisjonen. Svenskene hadde begynt med familiegudstjeneste. Det var noe helt nytt som vi skulle ta stilling til. Da mente mange at en familiegudstjeneste nok kunne få sin egen musikk og sine egne ledd og slikt, men samtidig var det veldig sterkt framme at vår familiegudstjeneste måtte bestå av «veimerker,» altså elementer fra Høymessen, så folk skulle kjenne seg igjen. Barn som hadde vært på en familiegudstjeneste, skulle kunne kjenne seg igjen når de kom til en vanlig høymesse.
Men det var jo den svenske linjen som vant. Som Karl Hafstad sa, det der med «veimerker», det var jo sånn vi hadde det før, i den gamle barnegudstjenesten! Det var en forkortet høymesse. Og alle andre kirker gjorde det samme som svenskene og vi. For det viktigste «veimerket» er nok rett og slett det å bli kjent med kirken sin og oppleve seg hjemme der…
– Men tror du at det går an å lage en felles messe for alle aldre, en messe som forener familiegudstjenesten med høymessen? Går det altså an å få både voksne og unger til å trives i en og samme høymesse?
– Ja, det har jeg jo sett på Madagaskar!
Der bruker de jo liturgi fra Alterboka av 1920. Og der synger de Lindemans «Halleluja for høytidsdager», et flott halleluja som egentlig var korsang og skulle synges etter trosbekjennelsen på høytidsdagene. Det ble aldri brukt hos oss, jeg har aldri hørt noen menighet bruke det. Men på Madagaskar, der synger hele menigheten det! Til og med i Vorehe, den vesle landsbyen nede hos Laila. Det låter jo kanskje litt egenartet, tilpasset gassisk rytme og stavelser og slikt, men i prinsippet kjører de fremdeles på det de fikk av norske misjonærer. Og ungene, de synger av hjertens lyst! De kan jo alt sammen utenat! Å høre gassiske menigheter synge salmer, det er så fantastisk flott at det går kaldt nedover ryggen på deg. Der er det jo ikke snakk om noen familiegudstjeneste. De har ikke behov for det.
Men de lever jo også i et helt annet samfunn enn vi i Norge. De er jo ikke så influert av massemedia og underholdningsindustri og pop og porno og alt det der.
Vi er jo ødelagt her hjemme. Underholdningskulturen gjør noe med oss. Alle skal nyte og ha mest mulig og bruke mest mulig og kjøpe mest mulig. Mens gasserne jobber og sliter i noen filler, og bor i jordhytter og sitter rett på jordgulvet, men fornøyde er de…
Det er ingen tvil om at Kirken på Madagaskar har mye å lære oss. Ikke bare om gudstjenestefeiring.
Kirke i forvirring
Aposteldagen 1999 satt denne skribent i Kråkerøy kirke. Den mektige gråsteinskirken like ved riksveien mot Hvaler samlet som vanlig mange menighetslemmer omkring Ordet.
I løpet av denne gudstjenesten sang vi åtte salmer. To av dem, 25%, hadde melodi av Egil Hovland: 922, «Ditt rike står gjennom alle tider», og 686 «Herre, du kalte disipler.»
Visst finnes det gudstjenester i kongeriket da Hovland-salmer ikke synges. Men ofte er bildet som denne sommersøndagen i Kråkerøy. Og alltid sender Hovland-toner menigheten ut for å tjene Gud i hverdagen. Ordene som omkranser den avsluttende Velsignelsen, har jo melodi fra komponistværelset i Glemmen.
Når et livsverk har satt den slags spor i kirken i nær fortid, og vi samtidig nærmer oss et tusenårsskifte, synes det naturlig å spørre megakjendisen om hva han tenker om framtiden. Framtiden for kirken. For kirkemusikken. For litt av hvert. Men han har åpenbart liten lyst til å være rikssynser:
– Det var jo det med Ludvig Nessa den gangen som fikk meg ut på banen i kirkedebatten. Det var da jeg begynte å «synse» som det heter. Tidligere hadde jeg holdt meg langt unna sånt og ville ikke blande meg opp i noen ting, unntagen det som angikk kirkemusikk, da. Og noen ganger tenker jeg at jeg godt kunne vært dette engasjementet foruten.
Som jeg har vært inne på: Jeg hadde det bedre før jeg begynte å engasjere meg. Det letteste er jo å rømme fra problemer i tiden. Men det er vel ikke riktig å gjøre det altfor lettvint for seg sjøl heller. Og det har nok vært viktig for meg at jeg har måttet leve meg inn i den smertefulle prosessen som kirken har gjennomlevd i det siste.
Jeg husker at vi inviterte biskop Per Lønning til Glemmen for en tid siden. Han skulle kåsere om emnet ”Kan den norske kirke formidle verdier?” Det synes jeg er et godt spørsmål. Før har jo biskopene vært hyrder, og kirken har hatt en tradisjon som veileder for folk. Folk kunne få greie på hva som var galt og riktig. Men biskopene er det jo ingen som hører på lenger, og kirkens lære er det ingen som har respekt for, og alle må liksom finne ut selv hva som er rett og galt.
Og det verste er jo når en av biskopene våre får spørsmål om et emne, fra en TV-reporter, for eksempel, og så svarer med tåkeprat istedenfor å henvise til Bibelen eller kirkens tradisjon. Kirken har jo en svær tradisjonen som den har båret med seg og som er fundert i Skriften. Når de ikke kan vise til den, så rakner jo alt. Jeg er ikke teolog, og prøver å sette meg inn i meningene på begge sider av et stridsspørsmål. Men jeg blir jo helt forvirret, den ene leiren mener dette og den andre noe annet. Mange begynner å tvile: Det som vi har vokst opp med, barnelærdommen, er det bare noe som forsvinner nå, i kjølvannet av utviklingen?
De som skaper så mye forvirring, de skyter seg inn under kjærligheten. Alt er kjærlighet. Men jeg får ikke det til å stemme. For da blir jo alt tillatt da. Da kan du jo bare leve sånn som du vil, for Gud er kjærlighet, og ingenting spiller noen rolle.
De sier at alt er greit så lenge det ikke går ut over nesten og skader folk. Men ingen vet jo sikkert om det ikke gjør det, på lang sikt, det er jo uutforsket område. Når noe står i Bibelen, er det en grunn til at det står der. Det betyr at hvis ikke mennesker retter seg etter det, så går det galt, enten på kort eller på lang sikt. Virkeligheten er jo den som Britt setter ord på i et av bibelspillene: «Gud tilgir, men mennesker tilgir ikke så lett som Gud.»
Mitt ståsted nå er at jeg er på linje med de konservative. Det er ingen tvil om det.
Så jeg hjelper Ludvig og co. litt innimellom. I fjor skrev jeg en sang som het «Pinse på Karmel.» Det var til innvielsen av Karmel, det nye lokalet deres. Men det er ingen som bruker den. Ikke de hos Ludvig heller, tror jeg. Det er tekst av Børre Knutsen, skrevet til anledningen, og så skrev jeg melodien…
– Hva synes du om alle utspillene til Ludvig? Nylig var det snakk om en liste over abortleger på Internett?
– Jeg har snakket med ham, og det der var ikke noe utspill i det hele tatt. Det var noe stoff han har hatt liggende på Internett nesten et år, men som Klassekampen plutselig begynte å interessere seg for. Men uansett, jeg tenker ikke så mye på detaljene, hvordan han markerer seg, jeg bare synes det er viktig at han markerer seg. Blir det stille, så er det noe galt. Poenget er at han er synlig. Hver gang han rører på seg, så tenker noen på det der med abort, og blir minnet om at iallfall noen synes det er galt. Hovedsaken for disse utskjelte aksjonistene er jo å redde liv.
Men jeg har ingen sans for dem som er helt skråsikre heller, de som opptrer i kirkedebatten og vet alt, liksom. All skråsikkerhet er farlig. Særlig hvis en bruker det som basis for å få makt.
Men det som virkelig er positivt midt oppe i alt det sørgelige som skjer i kirken, det er at noen sier ifra. At det blir bråk, altså. For hvis det ikke hadde blitt bråk, hvis ingen hadde reagert, da var det jo helt dødt, da. Så jeg er glad i disse fanatikerne, jeg, de som synger ut…
Internasjonalt utblikk
Så snart 75-års dagen er tilbakelagt, er Egil Hovland på vei til Amerika, - igjen. Den 23. oktober mottar han the Wittenberg Award ved en stor festforestilling i the Lutheran Church of the Reformation i Washington DC.
Den aktive pensjonisten viser meg smilende brevet om saken. Han er rimelig vant med priser og æresbevisninger, men denne her varmer godt likevel. Det er en ærespris opprettet av the Luther Institute i Washington og Lutheran Brotherhood, «for å gi anerkjennelse og takk til lutheranere i og utenfor USA som har utmerket seg med viktige bidrag til kirke og samfunn innenfor sin fagkrets,» som det står i brevet. Bare to nordmenn er tidligere funnet verdige til denne prisen, det er Liv Ullmann og Gunnar Stålsett.
Dette året er det seks prisvinnere, blant dem altså nordmannen Egil Hovland. Brevet forteller ellers at Luther Institute gleder seg til å feire Hovland for hans «talent, hans bidrag til musikken generelt og luthersk musikk spesielt, og det han har oppnådd i sin karriere.»
Men det er ikke bare USA som opptar seniorkomponistens tanker nå når årtusenet ebber ut. Blikket er også vendt mot nabolandene Sverige og Finland.
Det viser seg at Egil har laget en rekke melodier til den finske høymessen. Det er Finlands liturgikommisjon som har kommet med oppdraget. Konkret gjelder det leddet mellom tekstlesningene tidlig i gudstjenesten, der vi bruker høymessesalme, forteller han når vi igjen sitter ved ciderglassene:
– Det kan nemlig fort bli for stor avstand mellom tekstene hvis man har for lange sanger på det stedet i messen. Dessuten kan jo også sangtekstene komme til å forårsake et slags brudd mellom det som skulle høre sammen og belyse hverandre, nemlig de to tekstene fra Bibelen. Derfor vil finnene ha noen korte bibeltekster med musikk til her, tekster som ikke går på søndagstekstenes innhold, men generelt handler om Guds Ord. Sytten stykker har de bedt meg å lage musikk til. De kommer i det nye høymesseforslaget deres…
I Sveriges liturgiske fornyelsesarbeid har jo Hovland så å si vært huskomponist siden lang tid tilbake. Tidlig i 90-årene ble det sendt et timelangt program i svensk radio, med tittelen «Egil Hovland – Sveriges mest sjungna komponist.»
Men engasjementet i finsk gudstjenestefornyelse er av nyere dato, får jeg vite.
– Ja, det skriver seg jo fra samarbeidet med Britt G. Hallqvist, som gjorde at jeg ble kjent blant de svensktalende i Finland. Men nærmest nå henger det sammen med at jeg har laget et korverk for Finlands svenska Kyrkosångförbund. Det skal uroppføres 27.mai i år 2000, ved Kirkemusikkfesten i Borgå stift.
Det er et svært stykke over salme 139, gjendiktet av henne som vant Nordisk Råds litteraturpris i fjor, Tua Forsström. «Du såg mig» heter det, Opus 155. Det er et stort arbeid for to kor og instrumenter og solister. 45 minutter tar det å oppføre det. Det er levert og trykket allerede…
Enda en gang Salme 139, altså, noterer denne skribent seg. Igjen lar Hovland musikken løfte fram den salmen som bedre enn noen taler om det ufødte liv som dyrebart for Gud. «Herre, du kände mig redan när / jag flätades samman i jordens djup, Mina dagar var inskrivna i din bok / innan jag fanns till,» som det heter i Tua Forsströms gjendiktning. Egil fortsetter:
– Og en av dem som sitter i kirkemusikkledelsen i Borgå stift, han sitter også i den finske liturgikommisjonen, den som arbeider med ny gudstjeneste. Sånn kom det seg at i forlengelsen av at jeg leverte det arbeidet til Kirkemusikkfesten i Borgå år 2000, så ble jeg også bedt om å lage de svarsangene.
Også til Sverige har jeg laget noe musikk i forbindelse med år 2000. Svenska Kyrkans Studieförbund, SKS, har satt i gang forskjellige tiltak innfor tusenårsskiftet. De skal lage noe for barn og voksne og for forsamlingen. Der har de bedt meg om å lage noe «orgelmusik för forsamlingen.» Så jeg inngår i det selskapet som skal gjøre noe der…
Både i Sverige og her i landet vil Hovland-melodier ellers være med og bære menighetene over i et nytt årtusen. Nyttårsaften og nyttårsdag kommer han til å være mer eller mindre anonym leverandør av tilbedelsens tonespråk, han, sammen med alle de andre kirkens komponister.
Og kanskje er det den rollen han er aller mest glad for: I det stille å få være med og hjelpe mennesker til å takke og tilbe Gud.
Ved 70-års milepælen skrev Torkil Baden: «Hovlands stilistiske utvikling har vært fra senromantikk og neoklassisisme til modernisme og tilbake til nyromantikk. Men de senere års folkekjærhet er ikke det samme som velklingende glatthet. Det er styrke og inderlighet i hans toner.»
Fem år senere gjelder dette uavkortet. En moden mann stiger inn i det tjueførste århundre. En mann som har lært mye og kan lære andre enda mer.
Mot et nytt årtusen
Det nærmer seg tid for en slags oppsummering. I 75 år har vi prøvd å fotfølge Egil Hovland. Nå må han få lov til å vandre videre, sammen med sin Synnøve, inn i et nytt årtusen.
Det vil si, vandre og vandre… Han holder stadig et tempo som minner mer om galopp eller trav enn om sedat vandring. På blokken min er en del stikkord: Nabogruppe, Rotary, organistvikar, onsdagskomite, rettssaker, fiske, sopp. Dessuten vet jeg at den engasjerte pensjonisten er medlem i SKG, Samråd på Kirkens Grunn, KF, Kirkelig Fornyelse, og Pro Vita.
– Du skriver i Madagaskar-boka noe om «Nabogruppe Labråten?»
– Ja, det var resultatet av Glemmen menighets kontakt med Laila Sivertsen. Det var slik at Glemmen menighet påtok seg et økonomisk ansvar i forhold til Lailas arbeid. Vi opprettet en givertjeneste, der det som kom inn, konkret skulle være øremerket lærerlønninger i skolen der nede. I forbindelse med det ble nabogruppene startet. Det er flere av dem. Menighetsbladet utfordret folk til å starte grupper der de bodde, og så fant jeg på å starte en her i nabolaget, med bare mannfolk! Vi er en 20 mann. Jeg er telefonmann, ringer og skaffer foredragsholder…
– Du er også med i Rotary, vet jeg, og Synnøve er med i Inner Wheel der, men så har jeg hørt noe om «Onsdagskomiteen?»
– Der er jeg stadig med, ja. Det er en gruppe som forbereder kulturkvelder i Glemmen kirke. Der også er jeg den som ringer rundt og for folk til å stille opp med foredrag og kåserier. Nå har vi lagt opp en ny serie. I år er det jo 50 år siden kirken ble innvidd, og vi er med ved jubileumsuka i november…
Man behøver ikke være stor profet for å spå at de som Egil ringer til, villig stiller opp. Kontaktflaten hans er da også rimelig stor. Mens vi har sittet her i hagestuen med ciderglassene foran minnenes lerret, har telefonen kimt jevnt og trutt. Det har visst dreid seg om komposisjonsoppdrag og kommende jubileer og litt av hvert, men ikke minst har det vært forespørsler om han vil være organistvikar en tilstundende søndag. Antagelig kunne han sittet på en eller annen orgelkrakk hver bidige søndag fremdeles, om han ikke evnet å si nei. Og ettersom han ikke er videre flink til det siste, er han en del på farten, for å si det mildt.
Og han har fine ting å reise rundt i. Inne i garasjen står Amerikaneren, den 20 år gamle Dodge Le Baron, hvori Åge Samuelsen i sin tid gjorde furore på Ål stasjon. Dette klenodiet er restaurert i 1999, rust er fjernet og nye kanaler og plater er sveiset inn etter alle den moderne teknikks regler. Nå skinner det rødbrune vidunderet med ny lakk og glinsende krom. Men egentlig er den blitt så fin at Egil helst låner Synnøves vesle Golf når han skal ut og fare.
Om ikke lenge har han tenkt å fare helt til Finnmark, for å følge rettssaken mot de to gammeltroende prestene i Gamvik og Kautokeino, de som har en avskjedssak hengende over seg.
Men han får da tid til å være vanlig privatmann også. Det har han alltid gjort. Han har for eksempel alltid vært en lidenskapelig fisker og båtmann, vet jeg:
– Jada, nå har jeg en liten, hvit Askeladden. Det er en båt på sånn 10-12 fot, stødig og fin, med 9,9 hesters Yamaha påhenger. Vi har den i Saltnes. Der har vi hatt båt siden 1957, den første var en liten robåt. Jeg fisker overalt i farvannene rundt Saltnes, ute ved Rauer og Sletter-øyene, i Kurefjorden og ved Oven. Ofte sitter jeg med vanlig snøre og pilker, for eksempel. Om vinteren bruker jeg ofte en ny torskeblangs som er kommet. Flyndregarn har jeg også. Noen ganger harper jeg etter makrell. Her om dagen fikk jeg en 20-25 makreller, den ene var faktisk innpå kiloen…
– Du gjør fangster i skogen også, har jeg hørt. Jeg vet at du lager leskedrikk av bjerkesaft tilsatt vineddik, for eksempel. Det er det ikke mange som får til. Og noen påstår du er soppekspert?
– Nei, det må du ikke skrive! Friluftsmannen slår avvergende foran seg med lange armer. – Nei, soppekspert er jeg langt ifra. Det skal mye til, det…
Snart kommer det likevel for en dag at han kan mer enn de fleste, skjønt «det skal jo ikke mye til,» som han muntert fastholder:
– Men jeg har nå om lag 20 sorter som jeg spiser!
– Og du forveksler ikke noen av dem med hvit fluesopp? spør skribenten, som knapt våger fortære annet enn champignon fra boks:
– Nei, jeg vet hvordan den ser ut. Den er snøhvit og… Men jeg har da spist Rødnende Fluesopp! Det er det ikke mange som gjør! Den ligner på Panterfluesoppen, som jo er livsfarlig. Men hvis du bryter den Rødnende, så blir bruddflata rød. Det er et enormt felt å holde styr på, det der. Jeg har heldigvis fått mange håndbøker etter hvert. Den største soppboka jeg har, er tysk. Den inneholder 1200 sopper…
En liten sving inn i komponisthulen bringer den tyske mursteinen av en soppbok for en dag. Den er full av fantastiske fargefotos og lang omtale av hver enkelt sopp.
Det er imidlertid ikke bare bøker som skal til for å gjøre et menneske trygg på å sette tennene i Rødnende Fluesopp. Da må man også ha atskillig fartstid bak seg under Vår Herres himmel i skog og mark. At soppkjenneren har tatt seg tid til det, på lange turer særlig i Råde-marka og langs Vansjø, det er nok en av årsakene til at han stadig har misunnelsesverdig helse, sin enorme produktivitet i noteverkstedet til tross.
Og komponisten holder stadig fyr under kjelen. Når soppboka er vel tilbake i hylla, viser han meg noen av de tingene han nettopp har holdt på med:
– Se her, her er minnesalmen over Svein Møller, den unge kollegaen min i Nordstrand. Han ble gravlagt 22.juli. Den kopien kan du få av meg. Eyvind Skeie sendte meg teksten så snart han hørte at Svein var død. Så da lagde jeg melodien med en gang, den ble til på et par morgentimer.
Og her er enda en salme av Eyvind Skeie, «Ingen tid så fylt av minner.»
Det er en nyttårssalme som han skrev i januar 1998. Melodien har jeg skrevet dette året, den er helt fersk. Teksten er flott, vet du, se her: «Ingen tid så full av fremtid / som den tid vår Frelser gir oss…»
Det er et god overskrift over inngangen til et nytt årtusen, både for Egil Hovland og alle oss andre.
