Biografien om Egil Hovland - del 5 - 1985-94

Egil Hovland: 

Englene danser på tangentene

Av

Geir Harald Johannessen

Boken kom på Lunde Forlag i 1999

Omslagsfoto: Per-Arne Hovland

1985-94: Signing og livsvern

Fylt av glede i Nordens salmebøker

1985 var året da Norsk Salmebok kom og Karl Hafstad gikk.
    Karl Hafstads regime i Glemmen varte fra 1972 til han gikk av for aldersgrense i 1985. Om ham skriver Egil selv i artikkelen fra 1989 der han ser tilbake på 40 års tjeneste i Glemmen kirke:
    «Jeg ser det som en styrelse at Hafstad kom til Glemmen og ble vår sokneprest fra 1972 til 1985, nettopp i den viktige tiden da jeg var med i liturgikommisjon og salmebokkomité, da de fleste av mine salmemelodier, barnesanger, liturgier, messer og bibelspill ble til. I Glemmen kirke ble alt utprøvet. Karl Hafstad gav oss tillit, trygghet og inspirasjon. Helt fra første dag Karl Hafstad kom til Fredrikstad, har han og jeg hatt et nært vennskapsforhold. Våre familier var ofte sammen og delte sorger og gleder. Hafstad gledet seg som et barn til gudstjenestene, særlig når Ungdomskantoriet var med. Da var han i himmelens forgård, sa han…»
    Hafstad gjorde også en helt direkte innsats for den nye salmeboka, en innsats som skulle bli til mye glede for kirkegjengere både i Norge, Sverige og Finland.
    Det hadde seg nemlig slik at da Salmer 1973 kom på banen, så mislikte Hafstad den melodien som der sto til Svein Ellingsens nydelige dåpssalme «Fylt av glede over livets under.» Men Hafstad visste råd. Hadde han ikke en av Nordens dyktigste tonesettere på sin egen kirkes orgelkrakk? Dermed ba han sin venn og medarbeider om å lage en ny melodi til Ellingsens tekst. Og i 1976 kom den melodien som senere har erobret verden, så å si.
    Om tilblivelsen av denne dåpssalmen forteller Egil selv i de danske «Hymnologiske Meddelelser»  for mars 1999. Først skriver han om salmen «Vær sterk, min sjel,» salmen med den gripende formuleringen om å «hvile i Guds fremtid.»  Han forteller at denne salmen ble til i etterkant av ulykken der dikteren Svein Ellingsen mistet et barn. Så fortsetter han:
    «Svein og hans hustru Ingegjerd fikk et nytt barn. Svein skrev «Fylt av glede over livets under», (Norsk Salmebok 618). Min melodi til denne teksten ble til i et øyeblikk da jeg så meg selv sittende tilbaketrukket og skjult på galleriet i en kirke. Plutselig ser jeg et ungt ektepar komme gående i prosesjon oppover kirkegolvet. Moren bærer et lite barn i armene. Jeg trekker skoene av, jeg er på hellig grunn. Den lyseste og mildeste tonearten jeg vet er E-dur. Stillheten og andektigheten i kirkerommet siver inn mellom notelinjene, jeg prikker ned melodien mens den lille prosesjonen lydløst skrider fremover. Resultatet blir en enkel og stillferdig sang. Den legger seg som en aura over døpefonten, barnet, foreldrene, presten og menigheten. En aura fra Guds fremtid.»
    Svenskene og finnene hadde ferdig sine salmebøker omtrent samtidig med oss. I det tospråklige Finland fikk de til og med to, den finske og den finlandssvenske. Et ettersyn viser at den svenske salmeboken har med 9 Hovland-salmer, hvorav fire er felles med vår norske og fem ikke er kommet med hos oss. Den finlandssvenske har 6 Hovland-salmer og den finske 3.
    Men to Hovland-salmer finnes i alle fire nordiske salmebøker. De to er «Måne og sol» og «Fylt av glede over livets under.» 
    Den ferdige Norsk Salmebok, Juvkam-komiteens endelige produkt, hadde med til sammen 48 melodier av Egil Hovland. Av dem var 25 såkalt metrisk-strofiske salmer, altså vanlige salmemelodier, resten var melodier til bibeltekster eller liturgiske ledd. Oversikten bak i Salmeboken viser at Glemmen-organisten rett og slett er den nålevende komponist som har flest melodier i Den norske Kirkes salmebok. Han blir bare slått av Ludvig Mathias Lindeman (1812-87).
    Også den nye liturgien som Den norske Kirke fikk i 1977, med revisjoner opp gjennom 80-årene, bærer i høy grad Egil Hovlands stempel. Der er musikken blitt mye mer variert enn den var i 1920-liturgien. Ikke minst varierer musikken til de faste ledd, Kyrie, Sanctus og slikt, ettersom kirkeåret skifter, etter mønsteret fra Prøveliturgien av 1969.
    En nærmere undersøkelse viser at tre navn går igjen blant komponistene bakom det nye. Det er Trond Kverno, Rolf Karlsen og Egil Hovland. Og Hovland er den som har hatt en finger med i langt det meste. For eksempel sto han sentralt i arbeidet med et enormt bokverk i sakens anledning.

Kantoribok og gjenstridig Sanctus

– Arbeidet i komiteene fortsatte selv om liturgi og salmebok var på plass.
    Salmebokkomiteen avsluttet sitt verk da prøveheftet kom i1981. Høymessen kom i 1977, men Liturgikommisjonen holdt på lenger, vi holdt på med Familiegudstjenesten, blant annet. Og da den siste gudstjenesten var ferdig og Kommisjonen gav seg, da fortsatte Liturgikommisjonens Musikkutvalg! Jeg var formann der. Det holdt på i mange Herrens år videre, med stoffet til Kantoriboken, og hadde en masse møter. Så kom Kirkerådet inn i bildet, og fikk en egen komite om dette her, og den komiteen og Musikkutvalget overlappet hverandre en tid. Jeg var med i bildet helt til NoKa III var ferdig…
    – NoKa III? stritter spørsmålstegnene opp av skribentens hår. Egil Hovland ler:
    – Ja, det står for Norsk Kantoribok del 3. Organistene har jo nå fått to musikkbøker til gudstjenesten. Den ene er Koralboka, som har notene til  første del av Salmeboka. Den andre er Kantoriboka, som i utgangspunktet var stoff for organisten til å håndtere bakerste del i Salmeboka, alle de bibelske salmene, de gregorianske melodiene og slikt. Etter hvert kom den også til å dekke alt som organistene trengte for å oppfylle gudstjenestebøkenes liturgiske og musikalske anvisninger.
    Kantoriboka kom til å bestå av mange hefter. Det lille heftet som organistene bruker til daglig, er det som kom først. Det ligger på alle orgler den dag i dag. Det inneholder Høymessen og Familiegudstjenesten.
    Og så kom NoKa I. Det er det samme som det vi har i det lille, men i utvidet form. Her finner vi alle de faste sanger, ordinariesangene, til høymesse og familiegudstjeneste. Kyrie, Gloria, og så videre. Heldigvis kom Familiegudstjenesten med i samme heftet. Det kjempet jeg for.
    NoKa II inneholder inngangssanger. Det er Introitusheftet. Spiren til det ble lagt med Prøveliturgien i 1969. Da lagde jeg 21 inngangssanger, var det vel. Noen av dem falt ut ved revisjoner etter hvert. ”Fryd deg storlig”, den kunne vi ikke ha, sa noen, for Storli var jo et navn. En periode pågikk det jakt på slike dobbelttydigheter. Men noen av mine introituser er med fremdeles.
    NoKa III er det som dekker bakerste del i Salmeboka. Og denne tredje delen ble så stor etter hvert at den måtte deles i to.
    Og det tok så lang tid å få den utgitt! Det tok mangfoldige år. Så den måtte jeg etterlyse etter hvert. Etterlysningen kom jeg med i full offentlighet på Kirkemøtet i Bergen i 1992. Svein Ellingsen, Erik Hillestad og jeg fikk Fritt Ords honnørpris, og utdelingen av den var lagt til Kirkemøtet. Da snakket jeg ut, det var jo ”fritt ord,” ikke sant. Da kom jeg ut med hele frustrasjonen over Verbums sommel. Jeg snakket bare om Verbum forlag. Men Verbum var jo min gode venn og medarbeider Åge Haavik, det. Han var forlagskonsulent og hadde med dette her å gjøre. Han hadde jo også vært sekretæren for alle de komiteene som hadde forberedt alt sammen. Men dette med Kantoriboken hadde liksom glidd ut av hendene på ham. Det ble så mye stoff å håndtere, og stadig kom det nye endringer, og hvordan det nå var eller ikke var, så kom ikke boka ut. Men etter at jeg sa det der i Bergen, ble vi innkalt til styret i Verbum. Da ble det en avtale, der Verbum gikk med på å utgi tre hefter, ikke noe mer. Det var altså på hengende håret vi fikk reddet NoKa III. NoKa IV, V og VI er kommet senere, men de er utgitt av Kirkesangforbundet…
    – Mye av musikken i Høymessen er det vel du som har levert? lufter skribenten sine mistanker:
    – Nja, Gloria er nå Rolf Karlsens, sier kirkekomponisten beskjedent. – Ellers har vi en oversikt i Organistheftet over hvem som har gjort hva. Det allmenne «Kyrie,» «Agnus,» altså «O du Guds Lam,»  og «Herre, hør vår bønn» ved forbønnen, det er Tronds, for eksempel…
    I NoKa I står ganske riktig en oversikt, som jeg får stikke nesen i. Der er det mye Hovland, samme hvor beskjeden han er. Tekstlesningssvaret, for eksempel, og prefasjonsdialogen, altså innledningen til nattverden, der liturg og menighet er i dialog med hverandre, og ikke minst Sanctus, «Hellig, hellig, hellig» ved nattverden:
    – Ja, Sanctus i den allmenne serien bød på ei lita nøtt for en komponist. Jeg hadde fått i oppdrag av kommisjonen å revidere den gamle, allmenne Sanctus-melodien. I den nye bibeloversettelsen som de holdt på med samtidig, ble kommaet i teksten flyttet. Det skulle ikke lenger hete «Velsignet være  han, som kommer i Herrens navn.» Nå skulle det hete «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn.» Det er jo en utfordring for en stakkars komponist, for i siste tilfelle må første takten bli raskere. Før skulle taktfiguren romme tre ord, men i siste tilfelle fem ord, ni stavelser. Så jeg ringte Bjørn Sandvik, han var jo oversettelsesekspert og arbeidet med siste hånd på bibeloversettelsen. Jo, han trodde det ble komma der, etter «kommer.» Sånn ble det, heldigvis, så jeg slapp å streve til ingen nytte…
    Og også helt til slutt har gudstjenestemusikken Hovland-signatur. Når menigheten reiser seg for å motta velsignelsen, er det Hovland-toner som bærer den innledende lovprisningen, «Gud være lovet, Halleluja, halleluja, halleluja!» og det avsluttende, trefoldige «Amen.»
    I den nye Familiegudstjenesten er «Måne og sol» naturligvis med som fast liturgisk ledd.
    Det er knapt noen overdrivelse å si at Hovland har gitt norske kirkegjengere tone til lovsangen.
    Men dem han var aller mest bevisst på levere lovsangstoner til omkring 1985, var stadig kirkens unge rekrutter. Det ble det Skapelse av, og det i Paris.

Skapelse i Paris

I 1985 gikk en del av vinter og vår med til travle forberedelser foran Rikskirkesangfesten for ungdomskor.
    I den anledning skulle Kantoriet framføre et nytt verk som skulle bli til mye glede. Egil komponerte det i januar og februar, og det ble uroppført 22. juni 1985 i Fredrikstad Domkirke. Ikke bare deltagerne i Rikskirkesangfesten, men hele kongeriket ble vitne til at «Lysvesper» lot sine ungdommelige toner lyse. Begivenheten ble nemlig overført i NRK.
    Dette korverket er å finne i Opus 131, Diskanthefte nr. 9.
    Opuslista byr ellers på overraskelser dette året:
    – Bibelspillet Skapelsen, undres jeg. – Det står her i opuslista at det ble komponert i Paris og Fredrikstad? Hva hadde du i Paris å gjøre?
    Min lange venn klør seg ettertenksomt i den gråsprengte manken, drar seg i fippskjegget og bærer alle tegn på å rote gjennom arkivskuffer i erindringens dyp. Koplingen mellom Skapelsen og Paris er visst søkk borte. Men så lyser han opp i sitt glade smil:
    – Å, ja! Jo, du ser at da, i 1985, hadde jeg akkurat fått bestillingen på en opera.
    Jeg hadde lenge gått og syslet med tanker om Hans Nielsen Hauge, og da jeg fikk den bestillingen, så fant jeg ut at operaen skulle handle om ham. Og dermed var jeg på jakt etter librettist. Jeg måtte jo ha noen til å skrive teksten.
    Så jeg prøvde meg på Eivind Skeie, men nei, han brydde seg ikke noe om det, han hadde ikke så mye sans for Hans Nielsen Hauge at han hadde lyst til å ta på seg det der. Jeg gikk og tenkte litt på Tor Edvin Dahl, men det ble ikke noe. Så snakket jeg med Kirsten Fougner. Hun nevnte Edvard Hoem, men jeg var ikke sikker på om han hadde den rette opplevelsen av Hauge.
    Den første jeg spurte, var Britt G. Hallqvist, selvfølgelig. Men hun sa nei. Og dermed måtte jeg ut på leting.
    Men så plutselig en dag så sier Britt «ja» likevel. Hun hadde tenkt på det, og ville prøve. Men hun ville ha med seg Ivo Cramér som tredjemann, til å ta seg av synopsen og slikt. Han er jo mester i det.
    Da vi tre omsider hadde bestemt oss for å starte med dette her, så viste det seg at Ivo hvert år var en periode i Paris.  Han arbeidet ved det lille teateret der nede, Opera Comique er det vel det heter. Og hele høsten 1985 skulle han være der.
    Da bestemte vi at Britt og jeg skulle reise ned der og være der ei uke. På den måten satt vi Paris og lagde hele synopsen. Det var vesentlig de to som pratet. Jeg satt mest og hørte på. Da vi kom hjem fram Paris, begynte Britt å skrive på selve teksten.
    Men det var jo ikke tid for å skrive musikk ennå, i Paris, til det prosjektet. Så isteden jobbet jeg litt der nede med det neste bibelspillet som Britt og jeg hadde planlagt. Det var det som vi skrev for de aller minste, det, for Minores. I november drev jeg med det…
    Slik begav det seg altså at Skapelsen begynte i Paris.
    Dette vesle dramaet gir de minste del i frodige gjenfortellinger av 1. Moseboks beretning om livet som kommer fra Guds hånd. Også en tekst av Inger Hagerup er med, men ellers er det Britt som boltrer seg med ord som skaper bilder.
    Avslutningssangen trekker linjer fra den gamle fortellingen like inn i hverdagen vår i dag, på en måte som også gir de minste perspektiver og ettertanke. «Takk for livet» heter sangen der melodi og tekst løfter fram gleden ved å ta vare på alt det gode som Gud har skapt.
    De gode tankene om miljøet som dette syngespillet bærer fram, gjorde at det også gikk sin seiersgang utenfor kirkerommet, ute i naturen, så å si. Helt naturlig kunne det bli en tankevekker på for eksempel en hagemesse. Våren 1986 hadde Minores æren og gleden av å synge Skapelsens sanger om «Måne og sol» og «Den vesle fuglen» og «Sakte, sakte svarte snegler» ved messen «Hage og bomiljø» i Askim.
    Skapelsen hadde altså gått fram fra Paris til Askim.
    Enda lenger vei skulle dens tvillingprosjekt gå, den nye operaen. Især skulle den komme til å bli lenger underveis.

Operaen

Operaprosjektet ble det verket som kom til å få den lengste svangerskapstid av alle Egil Hovlands arbeider.
    I 1985 bestilte Bjørn Simensen, sjef ved Den Norske Opera, fem nye norske operaverk. Oppdraget ble gitt til komponistene Oddvar S. Kvam, Johan Kvandal, Antonio Bibalo, Trygve Madsen og altså Egil Hovland.
    På denne tiden hadde den lange komponisten fra Glemmen allerede lenge syslet med tanker om å lage en skikkelig opera. Men det ble så langt med tankene, for komponisten kunne sin musikkhistorie og kjente til mange triste eksempler på at kolleger hadde jobbet i årevis med operaprosjekter, for så bare å oppleve at det ikke var mulig å få åndsverket oppført. Forgjeves arbeid i mange år fristet ingen. Men når Operaen selv ba om et verk, var jo oppførelse garantert.
    Og emnevalget var ikke vanskelig, som vi nettopp hørte. På denne tiden var Egil blitt mer og mer fascinert av en av Østfolds største sønner.
    Han hadde vel for så vidt alltid vært opptatt av Hans Nielsen Hauge (1771-1824) og det dramatiske livet han fikk. Hauges barndomshjem ligger bare tre-fire kilometer i luftlinje fra den kirken der Hovland har hatt sin livsgjerning. Det vesle museet i det historiske bygget på Hauge i Rolvsøy var et yndet ekskursjonsmål for distriktets skoler og foreninger. Mer enn én gang hadde Egil vært i nærkontakt med denne martyren og hans skjebne. Han kjente godt historien: To dager etter sin 25-årsdag, den 5.april 1796 hadde Hauge sitt åndelige gjennombrudd ute på åkeren der på Hauge. Deretter reiste han omkring i kongeriket og forkynte, i noen få og hektiske år. I 1804 ble han fengslet, med kirkelige myndigheters velsignelse, og satt i fengsel i ti år, til han på mange måter var en knekket mann. Men han hadde kraft nok tilbake til å forbli den ubestridte lederen av bevegelsen han skapte de få årene har var på reisefot Norge rundt. Med sitt glødende Kristus-vitnesbyrd og sin gründervirksomhet innen håndverk og industri hadde han skapt en bevegelse som kom til å forandre Norge.
    Egil Hovland skrev selv noe i 1994 om hvordan denne mektige skikkelsen fra norsk rikshistorie og nærmiljø ble et naturlig valg som hovedperson i operaen:
    «Hans Nielsen Hauge er en del av norsk historie, som jeg i de senere år har følt meg svært tiltrukket av, ikke minst fordi jeg føler at jeg selv er en frukt av det folkelige og pietistiske kristenliv som Hans Nielsen Hauge skapte i forrige århundre. Jeg har gjennom min oppvekst i Østfold opplevd et liknende kirkelig miljø med tydelige spenninger mellom de kristne legmannsmiljøer og den offisielle kirke. Mine foreldre og min familie tilhørte det lavkirkelige ”grasrotplanet” i et av de mest pietistiske strøk av vårt land, som er den samme del av Smålenene som Hans Nielsen Hauge tilhørte. I mange år identifiserte jeg meg med andre retninger innen kirken, men på et tidspunkt følte jeg et behov for å vende tilbake til røttene. Jeg hadde kommet til den erkjennelse at det her fantes verdier som jeg tidligere ikke hadde vært oppmerksom på. Med en opera om Hans Nielsen Hauge ville jeg rette søkelyset mot de positive elementer i den norske pietismen og samtidig la min egen tid forstå hvor viktig det er å gå sammen om å nå de felles mål.»
    Naturligvis medvirket også selve konfliktstoffet i historien til valget av hovedperson. Den ensomme og sårbare sjel som blir offer for andres urett og maktovergrep, det er nettopp slikt som setter kunstnersinnet fra Labråten i svingninger. Han forteller selv i den nevnte artikkelen hvordan operaen «Brunnen»  på mange måter leverte premisser. Der var det også snakk om maktovergrep og urett som livets krefter til slutt overvant. Nå ville han skrive om det samme emnet, men i en mer konkret setting, skriver han videre i den samme artikkelen fra 1994:
    «Hans Nielsen Hauge måtte lide for sin tro og sin overbevisning. Dermed går han for meg i ett med det som er det sentrale i den kristne tro: den stedfortredende lidelse. For meg er den kristne tro ingen fremadstormende og erobrende verdensreligion, men det motsatte: en sørgelig historie om en mann som døde på et kors. En paulinsk formaning ringer alltid i mine ører: ”Jeg vil ikke vite noe annet blant dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.” Mannen som bad for sine fiender da han hang der i all sin fornedrelse: ”Fader, forlat dem, de vet ikke hva de gjør.” I min barndom og ungdom leste jeg ”Quo Vadis” av Henryk Sienkiewicz om kristendomsforfølgelsen under keiser Nero, og jeg var levende opptatt av martyriet opp gjennom tidene.  Hans Nielsen Hauge var en martyr. Hadde vi vært katolikker i Norge, så ville Hans Nielsen Hauge for lengst ha vært kanonisert som helgen og dermed gjort levende for ettertiden. Vi har ingen helgener i vår kirke. Derfor er det lett å miste våre trosforbilder av syne.»
    I 10 samfulle år skulle Egil Hovland nå ha dette trosforbildet i synsfeltet. Så lang tid skulle det ta før operaen var fremvisningsklar.
    Underveis rekker han mye annet.
    Blant annet rekker han å bli fødselshjelper for enda et nytt kor.

Jubilate og mang en Cantus

Året 1986 var ikke mer enn fem dager gammelt da Glemmen fikk sitt kor for voksne.
    «Ikke en dag for tidlig,» uttalte kirkens organist om det. Savnet av et kor for voksne hadde vært følbart i de 12 år som var gått siden Kirkekoret nedla virksomheten.
    Organisten var da også med ved fødselen. For den skjedde like etter gudstjenesten på Kristi Åpenbaringsdag, den 5.januar.
    Da ble noen fra menighetens kjernetropper sittende igjen i Menighetssalen og småprate over kaffekoppene. Blant dem var Hæge og Ulf Bertil Jansson, Steinar Sivertsen og altså mannen fra orgelkrakken, han som bare het «Egil» for alle i Glemmen menighet. Praten gikk om løst og fast, men utviklet seg snart til en intens behandling av temaet kor for voksne.
    Egil gjorde det klart at han dessverre hadde nok av kor å dirigere og lede, han maktet ikke noe nytt kor selv. Men hvorfor kunne ikke Steinar dirigere?
    Og dermed endte kirkekaffen denne januarsøndagen med at Voksenkoret mer eller mindre høytidelig ble stiftet. Egil stilte seg for så vidt bak det, som musikalsk ansvarlig, i egenskap av menighetens musikkleder, men dirigent og daglig leder ble Steinar Sivertsen. Egil blir varm i blikket ved tanken på Steinar:
    – Steinar, ja, han er eneste bror av Laila Sivertsen, madagaskarmisjonæren. Han og kona bodde jo i Glemmen og han var dirigent i Voksenkoret, i Jubilate, og datteren Tonje var med i Barnekoret og senere i Ungdomskantoriet.
    Men så ble han alvorlig syk. Da holdt jeg på men tekst jeg hadde fått av Svein Ellingsen: «Vår natt er endt.» Det er en påskesang og en sang om nattverden samtidig, om den Oppstandne som møter sine venner. Og underveis i den jobben fikk jeg høre om Steinars sykdom. Da gikk jeg rett inn og skrev «Til Steinar» over notene jeg holdt på med. Jeg lagde en kopi av originalmanuset og gav til ham, akkurat som jeg gjorde til Ranveig Hæreid den gangen. Så «Vår natt er endt,» den er til Steinar…
    På notene står det at melodien er skrevet den 6. februar 1989. Over står det ganske riktig «Til Steinar.» Melodien er lett og gyngende, 6/8 takt. Det er en pastorale, en vuggeform, samme takten som Max Regers «Maria Wiegenlied» har.
    – Steinar og kona flyttet for øvrig til Oslo for flere år siden, men de er stadig i Glemmen kirke en tur, i hvert fall hver jul.
    Som dirigent for Voksenkoret hadde Steinar Sivertsen sin debut bare tre uker etter stiftelsen i kaffeduften. Da hadde koret sin første øvelse, og fra da av hadde også voksne sangfugler fått «et sted å være» i det kreative musikkmiljøet som har sitt sentrum nær orgelkrakken i Glemmen kirke.
    Etter hvert blir også Voksenkoret et kjent og kjært innslag ved gudstjenester og andre begivenheter i kirke og menighet. I 1991 skifter de navn til Jubilate, navnet de er kjent under nå.
    Mens Voksenkoret sang seg sammen, var Egil opptatt ikke minst med Cantus-serien sin, nærmere bestemt nr. 8 og 9.
    Cantus VIII for obo og strykekvartett, Opus 129, ble uroppført 15.mai 86 i Universitetets Aula. Solist på obo var Lars Petter Berg. Det var et bestillingsverk fra Musikkhøgskolen. Også denne gang kom kristentroen fram i et presumptivt profant kammerverk. Her kunne tilhørerne gjenkjenne folketonen «Å at jeg kunne min Jesus prise». Verket ble fullført i februar, mens Voksenkoret startet øvelsene sine. Kanskje avspeiler folketonen også takknemlighet for at kormiljøet i kirken nå er komplett for alle aldre?
    Cantus IX (Te Deum), Opus 133, ble til på sommeren samme år. Det er et verk for orgel og slagverk, bestilt til Uranienborg kirke av organisten der, Jon Lammetun. I denne Oslo-kirken ble det også uroppført, den 15.november. Her er det koralen Hovlands melodi til «O store Gud, vi lover deg» som løftes fram underveis.
    Men da tiden kom for denne uroppførelsen, var komponisten travelt opptatt med et nytt bibelspill. Oppdraget kom fra Molde. Teksten var kommet fra Britt G. Hallqvist.
    Det skulle bli en storsatsing og en tankevekker for alle.

Lasarus og Noa

På årets lyseste kveld, 21.juni 1987, kunne rosene i Rosenes By spre duften sin over myriader av barn fra hele landet. De skravlende barneskarene var på vei inn Molde Domkirkes dører. «Den rike mann og Lasarus» sto på programmet. Det var Rikskirkesangfest for barnekor.
    Hvis noen av barna der og da tenkte at dette ville nok bli enda en kjedelig konsert, fikk de seg snart en overraskelse. Ikke ante de at den langbeinte gamlingen med bukkeskjegget som spradet omkring mens kirken fyltes, og pratet og pekte som en amerikansk filmregissør, var en av Nordens mest berømte komponister. Men snart skulle han lime dem fast til benkeradene med musikken sin, mens øyne og ører fyltes av inntrykk som skulle gi viktig ballast til unge liv.
    Foran øynene deres steg nemlig snart Lasarus fram i all sin elendighet. Foran den rike manns port måtte han nøye seg med smuler, avfall fra den andres luksus. Og det mest rystende var at han plutselig ikke lenger forble langt vekk i Det Hellige Land. Med ett var han ubehagelig nær. Med sangen om «TV-titteren» sørget Britt G. Hallqvist og oversetter Arve Brunvoll for at alle kunne se Lasarus ikke bare utenfor stuedøren, men inne i norske stuer. Dit kom han via TVs reportasjer om nøden i verden, og plutselig angikk han og hans skjebne alle og enhver:
    «Jeg er sulten, / og jeg tørster. / Du har overfylte fat, / og du ser meg, / men du gir meg / ikke vann og ikke mat.»  -- «Når så vi henne sulten? / Når så vi henne tørste? / Når ba hun oss om drikke? Nei, det er ikke sant!»  -- «I TV så dere henne, / i TV - nesten hver dag!  (…)  Det er mye / som du ikke / gjør for Herrens minste små, / når du sitter / der og titter, i ditt hus, med varmen på. --  Tror du Guds dom blir et TV-program? / Nei, kjære venn, du må selv stige fram!»
    Slik sang korene. Og helt konkret fikk alle i benkeradene lære at det dreide seg om å gi penger, gi av overfloden vår: «Gi en slant til Lasarus og Herrens minste små! Gi nå mer, gi til fler, skal du spare på din hjelp? Nei, skynd deg nå, la dem få alt det de behøver!» Muntert og med glimt i øyet løfter musikk og tekst giverglede inn i tilhørernes hjerter.
    Barna som fremførte dramaet, kom fra Sarpsborg og Fredrikstad i Østfold. Det hadde de fått med seg av programmet, de som nå satt med åpen munn og lot seg rive med. Det dreide seg om en fellessatsing av Tune kirkes Barnekor og Glemmen kirkes Barnekor. Dirigent for det store felleskoret var en dronningaktig dame i hvit kappe. Hun het Vigdis Djupang.
    Det var gått noen år nå, siden Egil Hovland plasserte den vesle sangfuglen Vigdis oppe i døpefonten i Råde kirke.
    I hele oppveksten var Vigdis med i kormiljøet i Glemmen. Hun sang som en engel og fikk ofte krevende oppgaver som solist. Etter hvert ble hun også dirigent for aspirantkoret og barnekoret, og gjorde en meget dyktig jobb. Hun var en mester i å trylle fram homogene klanger og presis diksjon fra en horde unger.
    Men i løpet av 1970-årene gikk hun tapt for Glemmen, så å si, fordi hun hadde gått hen og giftet seg med organisten Svein Erik Gundersen. Hans dyktige håndverk ble det Tune menighet som fikk nyte godt av, og Vigdis satte evner og krefter inn på å støtte mannen sin og fremelske et godt barnekormiljø i kirken hans. Ikke lenge etter var Tune kirkes Barnekor og Tune kirkes Pikekor blitt en institusjon, med NRK-opptredener på løpende bånd og store triumfer ved konserter og stevner.
    Men mot slutten av 1980-årene klarte Glemmen menighet å kapre henne tilbake, og ansatte henne som dirigent for Ungdomskantoriet, ved siden av tjenesten i Tune. «Nå er hun tilbake i sin barndoms kirke med alle sine ressurser, og det er vi alle lykkelige for,» som Egil selv uttrykker det i 1989, ved 40-årsmilepælen som organist. Siden har Vigdis forblitt en av samlingsfigurene i Glemmen menighets kormiljø. Gleden var stor både for henne og menigheten da hennes Svein Erik i1994 ble den som overtok etter Hovland på orgelkrakken.
    Da Molde-turen var tilbakelagt og de unge sangerne bak Lasarus-oppsettingen vel var hjemme i henholdsvis Tune og Glemmen, var samarbeidet mellom dem slett ikke over. Snart begynte nemlig Det norske Misjonsselskap å planlegge en generalforsamling i Fredrikstad, og til den ble de to korene bedt om å oppføre «Den rike mann og Lasarus» på nytt. Den generalforsamlingen kommer vi tilbake til.
    I mellomtiden kom et nytt bibelspill på beddingen.
    Denne gangen var det Noa som skulle stige ut av Arken sin og inn i kirken.
    Allerede i september 1987 var de to parhestene Hallqvist og Hovland i gang med den. Komposisjonen var ferdig i oktober. Men først ett år etter var det klart for uroppførelse av «Noa går i land.» Det skjedde i Glemmen kirke den 16.oktober 1988.
    Dette tiende av de egentlige bibelspillene ble en stor oppsetting, i tre deler. Det var Minores og Ungdomskantoriet som sto for den, med Grete Sundby som dyktig dirigent. Far og sønn Hovland boltret seg på henholdsvis piano og slagverk. Tore, egentlig yrkesfiolinist, tok her trommestikkene fatt og utfoldet seg med glans i uvant rolle.
    Folk i benkeradene opplevde troskjempen Noa på en ny måte. Han steg ut av bibelhistorien og ble levende, mannen som berget seg fordi han stolte på Gud og ikke bare blåste hånlig av det Gud ville. Når Arken endelig får fast land under kjølen igjen, bobler smittende glede fra alle Britts verbale og koreografiske påfunn, og dyr og mennesker danser lykkelige i land til den svingende ¾ -takten i Landgangssangen: «La oss vandre  med hverandre.»
    Med spillet om Noa var det siste leddet i Opus 113 på plass. Kongeriket og hele Norden hadde fått et pedagogisk verktøysett i 10 deler til å gjøre Bibelen levende for unge mennesker.
    Det koster å sette opp disse bibelspillene, særlig de største. Ikke alle menigheter har ressurser til å stå for egenprodusert fremføring. Men heldigvis fins det kor som har dem på repertoaret. Ikke minst har Glemmen-korene selv vært villige til å reise ut og la andre menigheter få del i det som grunnleggeren deres har skapt.
    Og fra komponistværelset i Labråten 14 C, der det digre, sorte flygelet er blikkfanget midt på gulvet, flyter nå en jevn strøm av nye kreasjoner. Ikke alle er like krevende å få opp og gå.

Kunstens livgivende smerte

Innimellom de store begivenhetene som foregår mot slutten av 1980-årene, kommer nye komposisjoner jevnt og trutt.
    I 1989 utkommer blant annet en liten samling sanger for julen, med forspill. «I denne GLADE juletid» kaller komponisten
dette arbeidet, Opus 125 nr.6.  Ordet ”glade” er uthevet. Kanskje henger det sammen med at nettopp de gladeste julesangene har hatt det med å bli forvist fra kirkene. «O jul med din glede» er som kjent ikke stueren og inne i salmebokvarmen, skjønt den er alltid er førstevalget når unger foreslår julesanger.
    – Si meg, var «O jul med din glede» med i den samlingen? undres jeg, for sikkerhets skyld:
    – Å ja da! Den er naturligvis med. Arild Knutsen, kapellanen vår i mange år, han hadde alltid den med på julaften, fra prekestolen! Han fikk hele menigheten til å reise seg og klappe i hendene! Og sognepresten som overtok etter Hafstad, Øystein Trømborg, han var også veldig for det folkelige, og like lett å samarbeide med som Hafstad var.
    I dette julesangheftet har sangene enkle arrangementer med besifring. Og med forspill til alle! Og så er det ikke oktavgrep. Det er av hensyn til pianoundervisningen, at sangene kan brukes der. Barn rekker jo ikke over en oktav, så det meste her er septimgrep. Og «Så går vi rundt om en enebærbusk» er med, den også…
    Skribenten noterer med glede at en trendsettende kirkemusiker slik kan gi status til folkelige viser fylt av hoppende julefryd, og samtidig kvalitetssikre dem.
    – Men i hele 1989 var det nesten bare operaen som sto i hodet på meg. Partituret til «Fange og Fri» ble nemlig påbegynt det året.
    Vel, jeg har noen andre småting innimellom. «Lux Eterna,» for eksempel, som er ett av tre verk i Opus 135. Det er et orgelstykke som også ble til i 1989. Kjell Bengtsson, lederen for «Ung Kyrkomusik,» skulle utgi ei stor bok med begravelsesmusikk for orgel. Den skulle ha tittelen Lux Eterna, og så ville han at jeg skulle lage tittelstykket der. Det er blitt et bruksstykke, som brukes stadig vekk…
    Musikkmesteren gjør med ett en sving innover i komponistværelset og kommer tilbake med diverse arkivmapper samt et originalt postkort. Motivet er rett og slett noter, det er et partitur i rødbrunt trykk. Øverst står «Aftonbön», og nedenfor står navnene Karin Boye og Egil Hovland:
    – Korsatsen til Karin Boyes Aftonbön ble også til dette året. Selve melodien hadde jeg laget så tidlig som i 1983. Og en versjon fra 1987, for sang og klaver, med fløytestemme til,  den lagde jeg et prospektkort av. «Ingen stund är så som denna, kvällens sista, tysta timma.» Den står i den svenske Psalmboken, og nå er den kommet med i Salmer 1997…
    Arkivmapper åpnes og manuskripter og bakgrunnsmateriale løftes ut. Det er en forbilledlig orden i det hovlandske arkiv, det går raskt å finne fram:
    – Og ja, salmen til Kristi Himmelfart, den som Svein Ellingsen skrev, «Din himmelkrone ser vi stråle,» der er også melodien fra 1989, Den ble ferdig så tidlig som 14.1.89 står det her i manuset…
    Mens Egil Hovland forteller meg om saker som foregikk i 1989, sitter han også med hukommelsen sin på bordet foran seg. For sant å si hender det at han går surr i kronologien på alt det han har vært med på i livet. Men mellom stive permer i en stabel små notisbøker har han konservert erindringen. Opusbøkene er sirlig ført for hånd. En side for hvert verk, med år og dato for enhver komposisjon som har flytt fra hans hånd. En gullgruve for historikerne. Han griper en slik bok og blar litt:
    – Ja, og så har vi «Bow Down Thine Ear»  fra 1990. en motett for like stemmer. Den ble veldig krevende. Jeg husker at den ble vanskeligere enn Vigdis hadde regnet med. Det ble noen veldig høye sopranpartier. Ann Kristin Hauglid sang dem, helt opp i høy B.
    Stilen i «Bow Down Thine Ear» henger veldig sammen med stilen i en annen motett, «Return my Soul.» Og den siste der, Return my soul, den er det en merkelig historie med.
    Den ble skrevet i 1986, i den eneste virkelige krisen jeg hadde i Glemmen kirke, med foreldrene i kormiljøet. Det hadde med Tore, sønnen vår å gjøre. Han var dirigent i Ungdomskantoriet, og noen i styret i foreldregruppa begynte å snakke om at han ikke skulle ha kvalifikasjoner nok. Naturligvis hadde han det, han var jo musiker. Men det ble en vemmelig sak, som lå som en verkebyll lenge, og det gikk så tårene rant inniblant, uten at jeg vil gå nærmere inn på det.
    Men det som ble viktig for meg, det var at jeg personlig måtte se å komme meg ut av det. Og jeg jobbet meg ut av det gjennom å skrive. Jeg skrev på et bestillingsverk for et kor i USA, et kirkekor fra Madison, Wisconsin, som skulle til Norden på korturné.  Resultatet ble «Return my Soul.» Vend tilbake, min sjel, til din Gud, til din ro. Jeg bokstavelig talt skrev meg ut av den elendigheten, gjennom noen januardagers intenst arbeid.
    Og den sangen, den er det noe spesielt med. For her ligger det noe og bryter på dypt vann. Det er jo skrevet i dypeste fortvilelse. Og når folk synger den, så kommer følelser i sving, det blir sterke reaksjoner.
    Sist jeg fikk tilbakemelding om det, det var da Trondheim Kammerkor, et fabelaktig sangensemble, hadde vært i Østerrike for et par år siden. De var med i en internasjonal konkurranse der nede, som de vant. Kor fra hele Europa deltok, og det var en internasjonal jury som satt bak et forheng for å være upartisk i avgjørelsen. Og så sang de den sangen der. Det virket så sterkt på folk i konsertsalen at de begynte å gråte.
    De skjønte ingenting, de norske som var der. Da de kikket bak forhenget hvor juryen satt, så satt sannelig musikkekspertene der med tårer i øynene, de også. Dette var på formiddagen, og på kvelden sang de denne sangen i en kirke. Da ble det slik at nede i kirkeskipet, blant publikum, der satt folk og gråt! Og reiselederen deres, som var svensk, han skrev til meg etterpå og fortalte at han hadde vært reiseleder i mange år, men aldri sett en reaksjon etter en sang maken til det der.
    Det må være en sammenheng her, mellom kunstverket, det som foregår i kunstnerens sinn, og det som når fram til mottagerne. Det som oppleves av kunstneren i det øyeblikket verket blir til, det lever videre i kunstverket, på sett og vis, og kan påvirke mennesker mange år etterpå. Det er helt uforklarlig…
    Det er uforklarlig, ja, men likevel er det allmenn erfaring at de bilder, de musikkstykker eller de tekster som griper sterkest, det er de som er blitt til i dyp smerte.
    Skjønt ikke alltid er det slik. Også sanger som blir til i komponistens jevne hverdag, kan komme til å bli nynnet verden rundt. Det skal vi se når tiden kommer.

Tornerosesalme og 40 års jubileum

Sommeren 1990 var Det norske Misjonsselskaps generalforsamling lagt til Fredrikstad.
    Dette storstevnet bød på atskillige utfordringer for Glemmen-organisten og kormiljøet hans. Lasarus og den rike mann, som sist var blitt sett i Molde, skulle stige fram igjen, og barne- og ungdomskorene i Glemmen og Tune kirker var engasjert til å få de to bibelske herrene opp og gå.
    Men dette var nå den minste utfordringen for Egil personlig. Grovarbeidet med oppsettingen tok Vigdis Djupang og de andre i korledelsen seg av. Der hadde komponisten gjort jobben allerede.
    Egil Hovland har imidlertid aldri vært vrang å spørre, og aller minst når folk fra misjonen ba ham om noe. Derfor kunne generalforsamlingen med stolthet by på flere kunstneriske begivenheter enn Den rike mann og Lasarus. De mange hundre utsendingene fra inn- og utland fikk også oppleve en uroppførelse. Et flunkende nytt Hovland-verk sto på storsamlingens kjøreplan, bestillingsverket «Å gå her i demring og gry,» med tekst av dikteren Jan Ove Ulstein.
    8 salmesteg for resitasjon, solosang og klaver er undertittelen på dette Opus 136. Jan Ove Ulstein selv leste tekstene. Barytonen Terje Refsnes sang, godt assistert av Glemmen Ungdomskantori der Vigdis Djupang svingte taktstokken. Klaveret tok komponisten selv seg av.
    I siste del av denne komposisjonen finnes det en salmemelodi som en vakker dag skulle komme til å bli båret bokstavelig talt verden rundt. Men det visste ingen da.
    Egil forteller selv om denne melodien fra de «8 salmesteg» i de danske «Hymnologiske meddelelser» fra mars 1999:
    «Siste sats, ”Grepet”, er en salme der hele forsamlingen skal synge med. Første vers lyder:
Songen slepper taket
Du lar oss aldri gleppe
Jorda går i golvet
Du vil oss aldri sleppe
Grip oss midt i fallet
Fell vi gjennom jord
Lander vi på himmel
Lander der du bor
    Da jeg tumlet med melodien til denne teksten hadde jeg følelsen av å sveve vektløs i himmelrommet på dommens dag. Jeg havnet på en melodi i C-dur, den gav meg faktisk fornemmelse av fast grunn under føttene. Verket ble fremført i den enorme Kongstenhallen og vakte den gang ingen spesiell interesse.»
    Nei, salmemelodien vakte ikke videre oppmerksomhet den gang. Men mange syntes nok den var iørefallende. Det de ikke visste, var at de var med på et historisk øyeblikk. Kanskje kom noen av delegatene til å ha en gjenkjennelsens aha-opplevelse fire år senere. For da skulle denne melodiens tornerosesøvn være over. Det vender vi tilbake til.
    Lenge før den tid hadde kirkevergen i Fredrikstad gjennomført en undersøkelse om det frivillige arbeid som ble utført i kirkene rundt omkring.
    Undersøkelsen hadde til hensikt å dokumentere overfor myndighetene hva menighetslivet faktisk avfødte av frivillig arbeid til samfunnets beste. Slik fikk man et redskap til å vise de bevilgende myndigheter at penger til kirkelig virksomhet var vel anvendte midler.
    Denne undersøkelsen viste at foreldregruppa i korene i Glemmen menighet til sammen sto for om lag 8500 arbeidstimer i året. Korbarna brukte ca 9000 timer på konserter og gudstjenester hvert år, og da var ikke øvelsene regnet med.
    Krumtappen i denne blomstrende virksomheten var en lang og mager organist med bukkeskjegg, forbløffende ung til å ha stått mer enn 40 år i spissen for menighetens musikkliv. Fremdeles var han det ubestridte midtpunkt og den store inspirator.
    Litt forsinket ble det dratt sammen til jubileumskonsert for denne menighetens musikkansvarlige, ved 40-års jubileet hans som organist. Den 18.november 1990 gikk konserten av stabelen:
    – Ja, minnes jubilanten og lar erindringens lerret lyse opp med bildene fra den gangen. – Den var i Domkirken, den konserten. Det ble ikke plass i Glemmen kirke. Det var nemlig så mange kor som skulle delta, kor ifra hele distriktet her. Ikke bare kirkekor, men alle slags kor.
    Jubileumskonserten var en framførelse av «Kyrkans eviga lovsång.» Der er det tre kor.  To separatkor var med, det ene var Borg Bach-kor, koret til domorganist Guttorm Ihlebæk, det andre var et kor for like stemmer, Glemmen Ungdomskantori, som var på galleriet, og så var forsamlingen det tredje, med alle de andre korene. Så ikke alle korene sang alene, men alle var med i et eller annet felleskor…
    I programmet for denne jubileumskonserten skriver tidligere sokneprest Karl Hafstad noe som kan stå som en verdig oppsummering av jubilantens virke så langt:
    «Egil Hovland er en mangfoldig herre. Han har skapt en rekke store verker innen profanmusikken: symfonier, trombone-, fiolin-, og klaverkonserter, han har vært festspillkomponist ved Festspillene i Bergen, og ved større åremålsdager forteller byens fedre ham at han har plassert Fredrikstad på verdenskartet. Skal man imidlertid driste seg til å vurdere hans livsverk, er iallfall jeg sikker på at hans hovedanliggende har vært arbeidet med gudstjenesten. Han har en overveiende del av æren for at vi har fått en rikere og gladere gudstjeneste, og flere typer gudstjenester, som Allehelgensmessen, Ordets messe og Pilgrimsmessen, for ikke å snakke om gudstjenester for små og store barn og hans mange bibelspill i samarbeid med Britt G. Hallqvist. Egil Hovland har tatt barna på alvor. De har vært sulteforet i vårt gudstjenesteliv. Den barnegudstjeneste vi har hatt i alterboken fra 1920 og like til revolusjonen nylig, var en knusktørr, amputert høymesse. Til grunn for dette lå et syn på barnet der man ikke tilkjente det egenverdi, men betraktet det som en voksen i miniformat, omtrent som vi ser på gamle bilder: Barna er kledd som voksne, bare i små utgaver! Med sine gudstjenester for små og store og sine bibelspill har Egil Hovland gjort en banebrytende innsats. Barna får utfolde seg i sang og spill og hellig lek (som liturgien er), og slik tilegner de seg og levendegjør det bibelske budskap.»
    Så langt Hafstad om Hovlands førtiårige virke.
    Et par tre måneder senere sto jubilanten foran en oppgave som nok overgikk alt hva de foregående førti år hadde bydd på.

Signingsmusikk fra høyeste hold

I mars 1991 fant en høyst uvanlig henvendelse veien til Labråten 14 C. Den var fra Signingskomiteen i Trondheim.
    Saken var at den 23.juni samme år skulle kong Harald V og dronning Sonja signes i Nidarosdomen, etter uttrykkelig ønske fra majestetene selv. Akkurat som nylig avdøde kong Olav alltid hadde gjort, ville den nye monarken og hans gemalinne tydelig si ifra om sitt ståsted i kristen tro og kultur.
    Men dermed skulle det jo holdes Signingsgudstjeneste. Da kunne man ikke akkurat slenge sammen noen salmer og titte litt på tekster og bønner uken i forveien, som er den forberedelse en vanlig høymesse i verste fall blir avspist med. En signingskomite ble altså satt i funksjon, og trykket steg i Nidarosdomen og dens stab. Dette skulle bli skikkelige saker. Blant annet måtte man påse at sang og musikk ble av klasse A.
    De som nå stakk hodene sammen, knyttet først til seg dikterpresten Eyvind Skeie. Han hadde levert fremragende tekster til minnegudstjenesten etter kong Olav, og fikk ansvar for å utarbeide åpningsord og bønner også nå. Det varte heller ikke lenge før de sammenstukne hoder i Nidaros vendte blikket sørover mot en viss orgelkrakk i Fredrikstad. Og henvendelsen til Egil Hovland fra Signingskomiteen var en forespørsel om han kunne skrive musikk til inngangsprosesjonen og til utgangsprosesjonen, hver av dem med ca 8 minutters varighet.
    Biskop Finn Wagle skriver i Festskriftet til Nidarosdomens kor noe om det som Signingskomiteen hadde å bryne seg på under den tidligste planleggingen:
    «Vi tok vårt utgangspunkt i signingsgudstjenesten i 1958, den for kong Olav. Men vi endte ikke der. Det skjedde mye med liturgien underveis:  Denne gangen var det både en konge og en dronning som skulle signes til sin gjerning. Det fikk betydning for utformingen av signingsbønnen. (…) Vi måtte naturligvis ta hensyn til det betydelige gudstjenestearbeid som har foregått i vår kirke gjennom siste halvdel av det 20.århundre. Signingsgudstjenesten skulle speile dagens, ikke gårsdagens høymesseordning. Vi måtte søke et gudstjenesteuttrykk for denne helt unike anledning som kunne være i god korrespondanse med vår egen samtid. Derfor engasjerte vi en egen signingskomponist. (…) Valget av Egil Hovland var både naturlig og dristig. Naturlig, fordi Hovland jo er selve nestoren i den eksklusive kretsen av norske kirkemusikkomponister. Dristig, i den forstand at ingen med sikkerhet kunne vite hvor Hovland ville ende! Så stort er spennet i hans musikalske uttrykk.»
    Den utvalgte signingskomponisten var ikke sen om å si ja til denne ærefulle oppgaven.
    Han fikk til rådighet for musikken sin noe av en komponists drøm:  Tre av korene i Nidarosdomen, og tre instrumentgrupper. Sangerne og musikerne skulle være plassert på tre forskjellige steder i kirkerommet, ved orgelet i vest, i søndre sideskip, og i øst nær hovedalteret. Slik skulle musikk og sang følge majestetene og rikets biskoper hele veien både ved inngangs- og utgangsprosesjon. Det ville bli mektige saker. Hele kirkerommet skulle tas i bruk og fylles med musikk.
    Til å begynne med gikk arbeidet greit. Oppmuntrende tilbakemeldinger innløp til Nidaros, alt var i rute. Og sist i april fikk Signingskomiteen oversendt partituret til inngangsmusikken. «Herre, du omgir meg» het dette Opus 138, prosesjonsmusikk for tre kor, 11 messingblåsere, pauker og orgel. Tekstgrunnlaget var hentet fra Salme 139, en av Egils flittigst benyttede tekster.
    Mottagelsen i det kirkemusikalske miljøet ved Nidarosdomen var udelt positiv. Slik skulle prosesjonsmusikk ved kongesigning låte. Triumferende og gledesstrålende ville den åpne dører og vinduer mot den dimensjonen som teksten sang om: «Herre, du omgir meg på alle sider. Du holder din hånd over meg…»
    Samtidig kunne komiteen lese i brevet fra Hovland at han nå gjøv løs på annen del, resesjonsmusikken, «hvor alle instrumentene samles i vest på orgelgalleriet,» som han skrev.
    I Nidaros gikk man altså inn i mai i trygg forvissning om at tidsfristen ville holde. Innen 1.juni måtte alle elementene være på plass, så kor og musikere rakk å øve inn det hele. Og Hovland var kjent for å jobbe raskt og effektivt.
    Dermed var det kanskje like godt de ikke visste hva som nå skjedde i Fredrikstad. I det lokale festskriftet til 70-årsdagen, «Egil Hovland og korene i Glemmen kirke,» har Egil selv beskrevet det som hendte da han satte seg ned for å fikse utgangsmusikken:
    «Da var det at alt låste seg. Jeg forsøkte om og om igjen. Jeg engasjerte all min innlevelse i den unike situasjonen for å fremkalle de store klangmasser under Nidarosdomens fargesprakende rosevindu. Ingenting hjalp. Tiden var knapp! Om fire uker måtte alt være klart. Jeg ble fortvilet over min egen maktesløshet. Av erfaring vet jeg at i slike stunder er det bare en ting å gjøre: legge det hele til side, tenke på noe helt annet, la underbevisstheten arbeide og vente på at en løsning vil komme av seg selv med Guds hjelp. Jeg regnet med at også han var interessert i hva som skulle skje under signingsgudstjenesten i Nidarosdomen.
    Da skjedde noe merkelig. Midt på natten våknet jeg i min seng. Oppe under taket ser jeg plutselig fem lysende notelinjer i mørket. jeg ser en G-nøkkel, tre b-er som faste fortegn, taktsignaturen 3/4, og åtte takter med noter som tegnet en melodilinje. Under første del av melodien stod teksten: Dette er dagen som Herren har gjort. Teksten manglet under resten av melodien.
    Alt skjedde uten en lyd. Jeg spratt opp av sengen, løp inn på mitt arbeidsrom og noterte ned det jeg hadde sett. Jeg oppfattet det hele som en åpenbaring i forbindelse med signingsmusikken. Jeg registrerte omgående at notebildet indikerte en musikalsk form: en passacaglia med trinnvis nedadgående basslinje. Og - det som var virkelig overraskende: - melodilinjen var så enkel og sangbar at den pekte i retning av et menighetsomkved. Mitt komposisjonsproblem var dermed løst, og min fortvilelse var vendt til glede og takknemlighet på et blunk. Jeg visste at bare jeg nå fikk satt meg ned med blyant og notepapir, skulle jeg ha det hele klart innen fristens utløp.»
    Her skal skytes inn at det var jo ett lite problem fremdeles. Det gjaldt teksten til siste del av den nattlige melodien. Britt G. Hallqvist ble naturligvis kontaktet, og Egil sto på farten til å reise ned til henne så de kunne jobbe teksten ferdig. Men så enkelt var det ikke:
    – Jeg hadde bestilt togbillett til Lund, og hadde akkurat vært hos tannlegen om morgenen. Da jeg kom ut fra han, kjente jeg at det klemte i brystet. Og da havnet jeg isteden på sykehus…
    Tidlig i mai gikk det nemlig ikke bedre enn at den aktive 66-åringen ble innlagt på Sentralsykehuset i Fredrikstad med diagnosen angina pectoris. En uke senere ble han til og med ekspedert til Feiring-klinikken for å få utredet en mulig bypass-operasjon. Men derfra ble pasienten sendt hjem igjen inntil videre:
    – Så jeg satt jo plutselig der sjuk, og kunne ikke reise. Men dermed kom isteden Britt til Fredrikstad, hjem til oss.  Jeg satt og skrev på musikken, og hun satt inne i stua, hos Synnøve, og prøvde å få til avslutningen. Det var ikke lett, hun brukte sannelig to døgn før hun hadde det: «gitt oss av kärlek til glädje och frid»…
    Nå hadde altså signingskomponisten løst sine problemer, men det ante ham at komiteen i Nidaros ikke var ferdig med sine. Artikkelen ovenfor fortsetter slik:
    «Men hva ville de si i Trondheim til denne løsningen? Avtalen var at utgangsmusikken skulle være et stort anlagt instrumentalstykke, et postludium for orgel og blåseinstrumenter. I stedet ville de nå få musikk med en helt annen karakter og en mye enklere form, med korsatser og et folkelig omkved hvor hele forsamlingen skulle delta. Jeg tolket åpenbaringen som en kontraordre fra Vår Herre, at han ville krysse de foreliggende planer og sette noe helt annet i stedet. Jeg valgte å ikke informere Trondheim om det inntrufne, de fikk heller få overraskelsen når det ferdige produkt forelå. Jeg var innstilt på å følge de nattlige signaler jeg hadde fått, jeg ville utføre mitt arbeid i lydighet overfor en vilje som lå utenfor meg selv.»
    Det som Trondheim isteden ble informert om, var at Hovland hadde havnet på sykehus med hjertetrøbbel. Den bestyrtede Signingskomiteen fikk høre at musikken likevel skulle bli ferdig i tide, sannsynligvis uten at det sendte komiteens blodtrykk noe særlig nedover skalaen.
    Men den travle signingskomponisten hadde naturligvis ikke tid til å la seg hefte med bagateller som sykdom. Nå var jo til og med den kreative prosessen i gang, flokene hadde løst seg. Straks han kom til Feiring, ville han ville hjem igjen og jobbe. Det var et standpunkt som ikke høstet særlig entusiasme i fagmiljøet på hjerteklinikken, kan vi lese:
    «Da jeg betrodde en av legene på Feiring at jeg var utålmodig etter å komme hjem for å komponere, svarte han at jeg fikk velge mellom Signingsmusikken og livet. Jeg valgte Signingsmusikken, fordi jeg visste at jeg hadde fått et overnaturlig oppdrag, og at han som gav meg oppdraget nok ville ta ansvar for min helse.
    I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan jeg ville ha taklet det høyst ubeleilige sykehusoppholdet hvis jeg ikke hadde fått det nattlige tema som ble kimen til min nye komposisjon. Antagelig hadde jeg da måttet leve i dyp frustrasjon over min egen utilstrekkelighet. Å mislykkes i sitt arbeid er en dårlig medisin når sykdom tapper kreftene. Den tekst jeg hadde fått og den melodien jeg hadde sett, ble den kraft som bar meg gjennom sykehusoppholdene og gav meg fred. Alle dager ble til dager som Herren hadde gjort, hver time fylte meg med fortrøstning og forventning, med løfter som jeg visste ville bli innfridd.»
    Oppe i Nidaros ante de ingenting om hvordan en høyere Majestet hadde grepet inn i gudstjenesteforberedelsen. De bare bet negler og kikket i postkassen ettersom mai måned tikket og gikk mot slutten. Endelig, i brev datert 28.mai, kommer den fiks ferdige utgangsmusikken, vedlagt et lite følgeskriv. Fristen var overholdt. Gudstjenesten var i mål. Trodde man.
    Men dersom reaksjonene blant de musikkansvarlige i signingsbyen hadde latt seg måle på Richters skala, ville det første møtet med den nyankomne musikken antagelig gitt utslag et sted mellom sju og åtte.
    Det ble full krise. Biskop Wagle forteller: «På stabsmøtet i Domkirken var meldingen helt klar: Dette er velklingende musikk til familiegudstjeneste, men som utgangsmusikk til noe så høystemt som en kongesigning, blir det for enkelt. Og hvordan skal vi få en så sammensatt menighet med i et helt ukjent menighetsomkved?»
    En av de første dagene i juni ble det sammenkalt til nattlig krisemøte i Signingskomiteen.


Dette er dagen som Herren har gjort
Det nattlige krisemøtet førte til at Åge Haavik ble kontaktet dagen etter. Som Hovlands nære medarbeider gjennom mangfoldige år visste muligens han om et erstatningsverk. Kanskje hadde den uforutsigelige komponisten begått noe annet som kunne brukes isteden, ett eller annet som kunne erstatte denne famøse familiegudstjeneste-låten som truet med å velte hele signingsgudstjenesten.
    Men akk. Etter en hel dags dypdykk i Hovland-materiale kunne Haavik melde de stadig mer desperate musikkansvarlige at bare en eneste sak kanskje kunne anvendes. Men dette var et verk med en så massiv messingbesetning at det helt sprengte rammene for signingsgudstjenesten.
    Nytt nattmøte ble berammet.
    Etter forgjeves leting etter andre utveier, endte dette møtet med at man resignerte. Det var bare en mulig konklusjon: Man måtte satse på Hovlands utgangsmusikk med det enkle menighetsomkvedet fra Salme 118, bearbeidet av Britt G. Hallqvist: «Dette er dagen som Herren har gjort, gitt oss av nåde til glede og fred.»
    Med frykt og ikke lite beven så Nidaros-musikerne fram mot den 23.juni, en dato som nå vokste i horisonten.
    For med denne beslutningen var jobben langt fra gjort. Nå begynte arbeidet med å tilpasse hele gudstjenesten til de føringene som ble lagt i og med denne avslutningen. Finn Wagle skriver:
    «Med den dempede og enkle utgangsmusikken ble det blant annet viktig å gi den siste salmen et sterkere løft enn opprinnelig tenkt. Dette er bakgrunnen for domkantor Svein Rustads mektige forspill til utgangssalmen ”Gud signe vårt dyre fedreland.” Tekstvalget til Hovland gjorde det også nødvendig å gå gjennom gudstjenestens kor-repertoar på nytt, slik at signingsgudstjenesten både tekstlig og musikalsk kunne få det helstøpte uttrykk vi alle ønsket.»
    Under høytrykk og med undertrykt angst begynte de ansvarlige å øve sammen det ferdige produktet.
    Men ettersom kor og musikanter fikk grep om signingskomponistens sluttprodukter, begynte skuldre å senke seg og øyenbrynsrynker å glatte seg ut.
    Omsider opprant dagen.
    Fjernsynsseere i inn- og utland kunne bivåne kongen og dronningen skride innover den røde løperen i en fullsatt nasjonalhelligdom, ombrust av Hovlands inngangsmusikk. Sterke ord ble sagt. Høytiden løftet en himmel over et knelende kongepar. Mange kjente tårene presse. Fedrelandssalmen ble sunget. Og så gikk det mot utgangsprosesjon. Komponisten selv satt midt nede i kirken. Da prosesjonen begynte, og alle reiste seg, jobbet han seg opp i stående ved hjelp av to krykker. Han har selv beskrevet hva han opplevde:
    «Og da høytideligheten gikk mot sin avslutning, var det at teksten fra Salme 118 med den enkle, stillferdige melodien la seg som et mildt lys over alt og alle. Det var som om katedralens mektige rom nynnet med i sangen. Biskop Finn Wagle uttalte senere at alle som deltok i Signingsgudstjenesten opplevde at dette var dagen som Herren hadde gjort, gitt oss av nåde til glede og fred.»
    Biskop Wagle skriver selv slik, i en ”Epilog i ettertankens glede:”
    «Hva er der da som er så enestående ved Egil Hovlands utgangsmusikk? Hvorfor grep den oss så sterkt, der og da?  Jeg har gjort meg følgende tanker:
    Hovland var tro moe det nattlige syn han fikk og våget å gi utgangsmusikken et så enkelt og folkelig uttrykk som ingen på forhånd hadde tenkt seg muligheten av.  Men det burde vi kanskje ha gjort, vi som kjenner mangfoldet i Hovlands musikalske uttrykk! Der er jo riktig som det ble hevdet av de kirkemusikalske eksperter at dette er utmerket familiegudstjenestemusikk.  Derfor har Egil Hovland som signingskomponist opplevd noe som er helt unikt for kronings- og signingskomponister: Folket har ganske enkelt tatt musikken til sitt hjerte! «Dette er dagen som Herren har gjort» lever nå sitt eget liv utenfor signingsgudstjenesten, ved kirkejubileer og andre store begivenheter i menighetenes liv.  (…)
    Nå må det føyes til at der ikke er noe mål i seg selv for et stykke signingsmusikk at den til de grader går inn i menighetens repertoar.  Det Hovlands utgangsmusikk først og fremst skal måles på, er om den forløste noe der og da og om den talte sant om den kongesigning vi stod ved avslutningen av.  Var det ikke nettopp det vi opplevde at den gjorde?
    Den talte sant om vårt kongepar og deres forhold til sin gjerning, men den talte også sant om hvordan det er å vende tilbake til hverdagen, etter i ha stått for Guds ansikt.  Dette var rett og slett ikke tid og stund for den pompøse utgangsmusikk. «Kongelig ydmykhet» snakket Hovland om i intervjuet i Aftenposten.  Vi kunne gjerne føye til: Kongelig ekthet, kongelig enkelhet og kongelig folkelighet.  Alt dette maktet Hovland å fange inn, tro mot sitt nattlige syn.  Og om vi forsøker å se det hele Fra Kongens og Dronningens side: For den som kommer fra Guds ansikt, signer til en kongsgjerning, finnes det vel bare ett ærlig og frigjørende gjensvar: Kongelig ydmykhet.
    Enda er det noe å føye til: Hovland gjorde altså noe så ekstraordinært som å trekke menigheten inn i utgangsmusikken gjennom menighetsomkvedet med tekst fra Salme 118: «Dette er dagen som Herren har gjort, gitt oss av nåde, til glede og fred.» At det også fungerte som et menighetsomkved, var sangen under katedralens kirkehvelv det beste bevis på. Her ble alle dystre antakelser om den kirkefremmede menighet gjort grundig ril skamme! (…) Slik menighetsomkvedet fungerte under utgangsmusikken kan det ikke være tvil: Signingsgudstjenesten hadde en hærskare av deltakere, og desto færre tilskuere og tilhørere! Det tankevekkende er jo at dette var deltakere som synliggjorde er bredt spekter av det livssynsmessige mangfold i landet vårt. (…) Var det en ting som kristne og humanetikere var enige om, syngende på vei ut av Nidarosdomen, så må det ha vært dette: «Dette er dagen som Herren har gjort, gitt oss av nåde, til glede og fred!»  (…) I tverrskipet stod signingskomponisten, den hjertesyke Egil Hovland. sammen med sin Synnøve.  Også deres øyne strålte.»

Til Stord med krykker og Taizé uten

Når Egil selv oppsummerer denne kanskje største begivenheten hittil i et spennende liv, er det med disse ordene:
    «Vår Herre fikk det altså som han ville. Ved denne anledning satte han en stopper for det storslagne, praktfulle og utadvendte.  I stedet valgte han det stillferdige, det enkle og uanseelige.  Og komponisten fikk nok en gang lære en gammel lekse: Vi kaver og maser og sliter og tror at vi dermed kan utrette store ting med all vår travelhet og prestasjonsiver.  Så mange ganger har vi sett at når Gud handler, så snur han opp ned på alt som er vårt.  Klagesangeren sier: «Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.» (3, 26) Profeten Jesaja sier: «I stillhet og tillit skal din styrke være.» (30, 15).»
    Langsomt og ettertenksomt forlater vi Nidarosdomen, signingskomponisten og jeg. Benket foran erindringens filmlerret finner vi oss selv igjen med ciderglassene. Bildene fra rikshelligdommen zoomer ut, og Vesterelva i Fredrikstad ligger på nytt foran oss utenfor panoramavinduene i Labråten 14 C.
    Det hører med til historien at Kristiansand-kunstneren Ann Rasmussen har laget et stort veggteppe der notebildet fra starten av Signingsmusikken er innvevd og danner en slags basis. Det vakre kunstverket ble kreert i 1996 og henger i Glemmen kirkes menighetssal.
    – Krykker? får jeg endelig summet meg til å skyte inn.  –  Du gikk med krykker i Nidarosdomen? Var det ikke hjertet du hadde trøbbel med?
    – Det kom av at blodsirkulasjonen var så dårlig. Når det er trange kransarterier blir hjertefunksjonen dårlig, hjertet klarer ikke gjøre jobben sin. De kalte det angina, men jeg hadde aldri noe krampe eller slikt, det var rett og slett at hjertet ikke greide å pumpe sånn som det skulle. Det ble dårlig sirkulasjon, og så i de lange beina her, da. Det var veldig ubehagelig. Mye smerter…
    – Men var det ikke sånn at du dro til Stord etterpå? spør jeg.
    I kildematerialet mitt har jeg nemlig funnet ut at straks etter Signingen hadde Ungdomskantoriet et ærefullt oppdrag foran seg. De skulle delta ved Stord Internasjonale Korfestival, der kor fra hele verden skulle samles for å opptre sammen ved konserter og gudstjenester. Egil Hovland hadde sagt ja til å været årets festivalkomponist, og han hadde utfordret sitt eget Ungdomskantori til å bli med i det voksne selskapet. Noe av poenget med å være hovedkomponist for evenementet, var nemlig at deltagende kor skulle synge verk av Hovland. Og han visste jo at knapt noen sang sakene hans så bra som Glemmen Ungdomskantori.
    Altså øvde et forventningsfullt Kantori på spreng i mai og juni, med stigende uro for om det kunne bli noe av Egils deltagelse der borte, han var jo blitt så elendig. Da han dro av sted til Signingen, regnet mange med at nå var vel Stord ute, dette ble nok for mye.
    – Og var ikke det der på Stord bare et par dager etter? fortsetter jeg. – Og dårlig var du, var du ikke?
    – Jo, da gikk jeg med krykker da også. Doktorene sa jo at jeg verken skulle skrive musikk eller reise noe, jeg skulle bare holde meg i ro. Men jeg ble med jentene til Stord, ja. Jeg humpa med på krykkene.
    Etter det måtte jeg ligge på sykehus og hvile nokså mye. Da var jeg begynt å bli verre, etter alt det der. Men så ble jeg operert, utpå høsten, og da forsvant smertene og jeg ble som før.
    Og da dro jeg til Taizé!
    Det var en 5-6 uker etter operasjonen igjen. Folk trudde jeg var gal, Synnøve også: Her kom jeg rett hjem fra operasjonen og skulle reise til Frankrike i buss! Men det gikk bra, det! Da var jeg jo frisk igjen, og begynte å kunne gå ordentlig, og blodomløpet fungerte…
    Det hører med til historien at Glemmen Ungdomskantori løste oppgavene sine på Stord med glans, som sedvanlig. Jentene fikk mange verbale blomster i avisene etterpå.
    Men da festivalkomponisten selv begynte å komme seg etter sykdommen og vel var tilbake fra Taizé, skulle han snart få atskillige verbale kaktuser.
    For nå engasjerte han seg i et av nittiårenes størst stridsspørsmål. Og det gjør man ikke ustraffet hvis man engasjerer seg på den siden som ikke er den moteriktige.

Oppslag for livet på kirkens dør

Fra kongens selskap i Nidaros til hopehav med lovbrytere og abortaksjonister i Fredrikstad. Det var veien den feirede signingskomponisten gikk i 1991.
    Utløste forsvaret av Broder Åge et kulturelt jordskjelv, så skapte forsvaret for Ludvig Nessa ikke mindre rystelse blant høy og lav i kirke og nasjon.
    Men Egil Hovland er ikke den som har tenkt å be om unnskyldning for den sak. Tvert om kan han fortelle at dette var viktig for ham:
    – Ja det begynte her hjemme foran TV. Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til verken Nessa eller noen av de andre abortaksjonistene før det. Politikk og stridigheter utenfor musikkmiljøet blandet jeg meg aldri bort i, og lot aldri noe slikt gå innpå meg. Jeg var musiker, og satt på gjerdet når det gjaldt andre ting. Det var liksom opplest og vedtatt at musikere skulle heve seg over samfunnsdebatten og stridsspørsmålene som var oppe i tiden.
    Men i Nessa-saken klarte jeg ikke å ha det sånn lenger.  Som Øverland sier: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» For da fikk jeg se at de tok fra Ludvig kappe og krage! Han fikk særbehandling, de andre hadde  jo sluppet det. Og det var biskopen vår, Even Fougner som tok initiativet. Det satt jeg og så, på TV, at Fougner sa.
    Da bare gikk jeg rett til telefonen og ringte Even og sa: «Nå er det slutt. Nå kan jeg ikke følge deg lenger.»  Og der og da ble det et brudd mellom biskopen og meg.
    Etter det ble jeg kjent med Ludvig. Og kort tid etter skulle kretsen rundt ham kjøre ut det de kalte for Nessa-Manifestet. De lagde noen teser om livsvern og abort og menneskeverd. Og så ble det snakk om å få offentliggjort det på beste måte. Da slo jeg til med en gang. Jeg tilbød meg å gå på døra til  Domkirken og slå dem opp der! Det gjorde jeg 1. oktober 1991. Det står her, i manifestet …
    Det viser seg at Nessa-Manifestet er et opprop etter dommen mot Ludvig Nessa, der en rekke kulturpersonligheter tar et oppgjør med særlig biskopens rolle i rettssaken. «Kirken kan ikke leve med domsavgjørelsen!» heter det i overskriften. Foruten av Egil Hovland, er Manifestet underskrevet av kulturpersonligheter som blant andre Tore Stubberud, Nils Skaarer, Egil A. Wyller  og Victor Sparre. Egil minnes videre:
    – Og både Ludvig og Børre  Knudsen er jo mestere i PR, i å arrangere sånt så det blir lagt merke til. Så det kom jo på NRK, det, naturligvis, og plutselig satt alle og så det på Dagsrevyen! Det ble jo et forferdelig leven. En av mine gamle bekjente skrev i avisa noe om  at jeg hadde vært på Domkirkedøra med ekskrementer!
    Starten på abortengasjementet mitt var altså en protest mot kirkelige overgrep. Siden har jeg hatt kontakt med miljøet omkring Knudsen og Nessa. Det hender jeg er organistvikar ved gudstjenestene i Ludvigs forsamlingslokale Karmel her i Fredrikstad…
    Den nybakte abortaksjonisten har aldri markert seg som noen rabiat kirkekritiker. Ei heller er han noen fundamentalist som vil påtvinge samfunnet en slags kristelig variant av muslimske sharia-lover.
    Men alltid har han båret på et stort hjerte for de svake og forsvarsløse, og for barna, dem han hadde sitt daglige arbeid blant i mer enn tretti år da han sto der med plakat og hammer ved Domkirkedøra. Og de svakeste av de svake er de ufødte. Derfor måtte abortgalskapen gjøre et voldsomt inntrykk på den varmhjertede barnevennen.
    Når man hvert år utrydder forsvarsløse nye menneskespirer i et antall som tilsvarer langt mer enn innbyggertallet i Glemmen menighet, så må det ryste enhver som har følelsene i behold. Og så tar noen i kirken til orde mot vanviddet så det virkelig høres, hvilket jo er en plikt for en kirke som skal løfte fram et bibelsk menneskesyn.  Men da blir disse røstene brutalt kneblet, og det av kirkens egen ledelse. Sett fra Labråten henger slikt ikke på greip.
    Da Glemmen-organisten hoppet ned fra gjerdet og landet på den siden der de tydeligste abortmotstanderne i Norge befinner seg, var det noe som mildt sagt ble lagt merke til. Alle TV-tittere i kongeriket har fra skolen en vag erindring om Luther og de 95 teser på Slottskirkedøra i Wittenberg. Assosiasjonene til reformasjon og protestanter flagret gjennom hoder. Antagelig var medieoppstusset omkring Hovland og manifestet på Domkirkedøra en vekker av vel så kraftig kaliber som Børres og Ludvigs ketchupdukker. Når en av Nordens mest aktede kulturpersonligheter så tydelig avla vitnesbyrd mot galskapen, fikk rimeligvis mange likegyldige noe å tenke på.
    Ikke desto mindre har protestanten litt dårlig samvittighet, viser det seg:

Rope det ut

– Men kanskje skulle jeg vært mer tydelig i det engasjementet for det ufødte livet, kommer det ettertenksomt fra plakat-oppsetteren.
    – Jeg husker en episode. Den forteller vel kanskje noe om hvordan jeg er. Det skulle være et stort jubileum i Hamar Domkirke. Jeg hadde kontakt med Ragnar Røgeberg, domorganisten, og hadde skrevet prosesjonsmusikken til det jubileet, over salme 100…
    Altså vet enhver som har tilgang til Hovlands opusliste at vi befinner oss på tampen av året 1991. For «Gå gjennom hans porter» Opus 140, var et introitus for kor, blåsere, orgel og menighet, bestilt til og uroppført ved Hamar Domkirkes 125 års jubileum, 22.12. 1991. Komponisten fortsetter:
    – Da var jeg tilstede, og det skulle være svær fest etterpå. Bøndernes Hus, samfunnssalen, var full av folk. Oddvar Nordli var der, han er jo litt av en kirkegjenger der oppe. Og til slutt ble jeg tatt opp og takket. Men da var det en setning som jeg skulle ha sagt.
    Biskop Georg Hille hadde holdt tale og snakket om det å være en kristen og å stå på barrikadene og rope det ut…
    Egil står i forkynnerpositur og slår ut med armen for å synliggjøre ropet som skulle løfte og bære evangeliet ut i verden:
    – Og det var jo flott og riktig sagt. Etterpå ble jeg tatt opp og takket for musikken. Og da jeg sto der oppe og takket Ragnar Røgeberg for samarbeid i alle år, og takket Georg, da hadde jeg noe på tungen, men jeg vek unna. Da jeg gikk ut, skjønte jeg at jeg hadde sveket.  Jeg holdt på å si, i forbindelse med takken for samarbeidet, at jeg takket spesielt for temaet Georg hadde, om å rope det ut. Og så skulle jeg sagt, men jeg sa det bare ikke:  «men Gud hjelpe deg og meg, Georg, og hele vår Norske Kirke, så vi ikke tar livet av dem som roper høyest.»
    Da hadde Ludvig og Børre plutselig vært på dagsorden, ikke sant, og det hadde gått som en kniv gjennom hele forsamlingen. Det skulle jeg gjort. Men jeg gjorde det ikke.  Da hadde jeg en anledning, men brukte den ikke, og det angrer jeg bittert på…
    En slik ettertankens vurdering gjør en intervjuer og skrivefyk ydmyk. Noen og enhver kunne saktens ha noe å ha dårlig samvittighet for her. Motsatt behøver nok ikke alle å la samvittigheten nage seg som den gjør. For eksempel vet jeg at Egil Hovland har skrevet brev til biskop Even Fougner.
    I brevet ber han biskopen om «å ta initiativ til at Ludvig Nessa kan få sine rettigheter som prest tilbake.» Blant annet heter det i brevet: «Jeg ser det fremdeles som et smertelig overgrep at dette skulle hende akkurat ham. Etter min og manges mening er Ludvig en av de få personer i vår kirke som kompromissløst kjemper for menneskeverd og for barnet i mors liv, i samsvar med det vår kirke lærer om disse ting. Jeg føler det slik at han fører denne kampen på vegne av meg selv og mange andre som ikke har hans store frimodighet.»
    Brevet er datert 1.mai 1996. Det førte ikke til noe, riktignok, men et så tydelig engasjement kunne vel beroliget samvittigheten til de fleste.
    Under alle omstendigheter er det smertefullt å stå i skjæringspunktet mellom engasjement og vennlighet. På den ene side brenner man for en god sak, på den annen side vil man ikke lage bråk og skape ubehageligheter.
    Og akkurat denne saken hadde ekstra mye smerte i seg. Der sto den Kirke han var glad i, og brukte makt mot forsvarerne av dem han også var glad i, de svakeste, de ufødte. Nessa-saken bar faktisk i seg så mye skuffelse og smerte for kirkens fremste melodileverandør at det gikk på troen løs.

Kirkeovergrep og krise

Egil Hovland nikker alvorlig foran minnene fra starten på saken mot Nessa.
    – Ja, etter det, etter at jeg kom ut på banen og måtte ta personlig stilling i den saken her,  etter at noe virkelig gikk innpå meg og engasjerte meg som dette her gjorde, etter det hadde jeg det ikke så godt som jeg hadde det før! Med troen min! Det er vanskelig å sette ord på det, men livet ble liksom ikke så enkelt lenger.
    Det har med det å gjøre at vi har fått en kirke som ikke vet hva som er rett og sant, som ikke ser ut til å bry seg så mye om det som står i Bibelen. Det er ingen klare grenser lenger, alt svever. Jeg tenker på kvinneprestspørsmålet og homofilisaken og alt det som er kirkens problemer nå for tiden. Jeg tar mer stilling til alt sammen og engasjerer meg mer nå.
    Men jeg spiller naturligvis sammen med kvinnelige prester og slik. For all del, jeg er ikke militant sånn.
    Og det er rart, jeg har et veldig godt forhold til folk som jeg er uenig med også. Jeg beholdt jo et greit forhold til biskop Even Fougner, for eksempel. Jeg var invitert til det tradisjonelle nyttårsselskapet i bispegården 1.januar hvert år. Da skulle jeg spille. Og sånn var det etter dette her med kirkedøra og.
    Men jeg husker en nyttårsdag, like etter det der, at Even holdt tale.  Der satt ordføreren og alle kommunetoppene og sokneprestene. Da brukte han hele talen til å snakke om Nessa, ut fra sitt ståsted, uten at Ludvig kunne forsvare seg. Slik opplevde jeg det, iallfall. Da husker jeg at jeg bare ruslet stille ut bakveien. Jeg lagde ikke noe bråk eller sånn, jeg bare orket ikke høre på det.  Siden har jeg aldri vært i bispegården.
    Men senere en gang skulle biskopen og en del andre av oss inn til Liv og Ole Nordhaug i Ås. Da ringte Even, jeg kunne få sitte på med ham innover..  Vi pratet og hadde det hyggelig når vi traff hverandre. Vi er jo brødre, da.
    Og biskop Sigurd Osberg er min gode venn. Han har ikke noe imot meg. Jeg lagde et bestillingsverk til Bragernes kirke i Drammen nylig, og der berømmet biskopen meg opp i skyene for innsatsen i kirkelivet, fra prekestolen. Og i oktober 1997 var vi sammen på Hareid-stemna på Sunnmøre. Osberg talte ved gudstjenesten, og jeg fortalte om salmene mine på kvelden.
    Men jeg var jo på rettssaken i Tønsberg da, den mot Ludvig og Børre, der pater Arild Pollestad var forsvarer. Da kom Sigurd Osberg inn og skulle være vitne.  Jeg satt så nær at jeg kunne ta på ham, men han vet nok ennå ikke at jeg var der.
    Pollestad skulle ha biskopen til å innrømme at det var jo et femte bud, du skal ikke slå i hjel. Han kjørte ham på det, at et foster er jo et menneske. «Og kan du da kalle en provosert abort for et mord?» spurte han. «Nei» var svaret, det kunne han ikke. – Vel, spurte Pollestad, – hva er det da?
    Da ble det stille en lang stund. Det ble dryppende stille i rettssalen. Jo, til slutt kom det. Han ville bruke uttrykket «tatt av dage.»
    Da var jeg på nære nippet til å strekke ut handa og ta ham på skuldra og si «Kjære Sigurd, har du glemt det femte bud?»  Og hadde jeg gjort det, - vel, han er jo et så stort menneske og så generøs at han kanskje ikke ville brydd seg om det.
    Og jeg må ta meg i det, hvis jeg kjenner at jeg får fiendtlig innstilling til folk som står for noe annet enn det jeg står for. Da bearbeider jeg det. For det kan jeg ikke leve med…
    I stillheten som følger griper herskrivende skribent seg i å fantasere. Jeg fantaserer om hvordan stridigheter i kirken ville tatt seg ut dersom alle hadde brukt tid på å bearbeide sin egen innstilling til annerledes tenkende. Men det var vondt å høre at denne saken har gått på troen løs:
    – Du fikk altså en krise som kristen av dette her?
    – Ja, men for all del, jeg har beholdt troen! Det er ikke sånn å forstå. Men jeg lever altså med en smerte. For egentlig burde Kirken stå på det som står i Bibelen.  Jeg skjønner ikke annet.  For hvis ikke, hva har vi da kirken for, egentlig? Det er jo dette med frelse som er kirkens hovedsak. Mennesket trenger jo frelse. Det var jo derfor Jesus kom. Men hvis nå ingenting er galt og alt er tillatt, så trenger man jo ikke frelse heller, da…
    Denne smerten er det nok som også ligger bakom planene om en anti-abort opera. I avisene fra 1995 av har det med jevne mellomrom vært meldt at Børre Knutsen og Egil Hovland arbeider med sujettet til en opera over Ludvig Nessas liv og skjebne. «Opera Verbi» skal verket hete, «Ordets gjerninger.»
    Blant dem som er blitt utesket sin mening om denne saken, er operasjef Bjørn Simensen. Han uttalte dette til Vårt Land: «Jeg kan ikke svare før jeg har sett partituret, og kan vurdere kvaliteten på stykket.  Temaet er ikke helt ukjent; det finnes dramaturgi i operalitteraturen om å drepe sine barn.  Jeg har ikke noe prinsipielt mot temaet, det er avhengig av hvordan det behandles - selv om jeg har mine tvil.  Men Hovland stoler jeg på.»
    Foreløpig er det blitt med planene. Det var så mye annet som skulle gjøres. Ikke minst måtte de fødte barna få sitt.

Lasarus blir TV-stjerne

Om Glemmen-organisten ikke lagde oppslag på noen domkirkedør for de fødte barna, så gikk han desto oftere inn en annen kirkedør for deres skyld.
    I 1992 kunne han gå inn kirkedøra og feire jubileum sammen med dem. Det var allerede gått 30 år siden Barnekoret i Glemmen kirke kom i gang i sin nåværende fasong. Det måtte naturligvis feires skikkelig. Og hva kunne da passe bedre enn å ta ut på reise for å besiktige OL-byen Lillehammer og se om alt var i rute foran vedensbegivenheten om snaue to år.
    Men det skulle ikke bare være en lysttur. Når de først tok ut på tur slik, brukte organisten og musikklederen de mange kontaktene han hadde, og sørget for at korene både fikk vise seg fram og være med å forkynne evangeliet gjennom sangen sin. Slik ble det også nå. Jubilantene skulle delta ved høymesse i Lillehammer kirke og konsert i Sør-Fron kirke i Gudbrandsdalen.
    Dermed gjenlød snart Sør-Fron kirke av glade barnestemmer som lo og ertet Sakkeus. Den beryktede overtolleren fra Jeriko klatret likevel uforstyrrelig opp i Lillehammer kirkes morbærtre, før han ble hentet ned av Jesus der han kom vandrende opp midtgangen. Hallqvist og Hovlands bibelspill «Mannen i treet»  fra 1981 lot påny mennesker møtes av den glade meldingen: «Tenk, vi som lever her i dag, kan også få en venn, kan møte Kristus på vår vei, begynne om igjen.»
    Etter jubileumsturen viste det seg at Barnekoret nå var blitt så stort at noe måtte gjøres. På høsten 1992 måtte man gå til det skritt å dele koret i to. Henimot 70 barn ble for uhåndterlig en masse å holde i ånde for en dirigent.
    Man delte slik at ett kor ble designet for barn fra 3. klasse til 5. klasse, et annet for dem fra 6. til 7., eller henholdsvis 4.-6. og 7.-8., som det ville hett i dag. Det «eldste» koret fikk navnet Ungdomsgruppa og Vigdis Djupang til dirigent, og vokste naturligvis ikke minst i selvaktelse. Dette var så nær man kunne komme stjernestatusen i Ungdomskantoriet. Samtidig fikk de yngre barna oppgaver og opplæring som passet enda bedre for deres alder og utvikling. Det var en bevisst satsing på både bredde og kvalitet.
    Dirigent for det yngste koret var nå Grethe Sundby. Hun hadde gått gradene i kormiljøet i Glemmen og fått sin opplæring av Vigdis Djupang og Egil selv. Allerede mens hun var i Ungdomskantoriet hadde hun overtatt dirigentansvaret for Minores, etter Synnøve Hovland, og siden høsten 1991 hadde hun vært Barnekorets dyktige leder.
    Vigdis Djupang hadde nå ledet Ungdomskantoriet siden 1988, og det ble arbeidet hardt for å få henne ansatt i fast stilling som kantor for å avlaste Egil. Omsider, 1.april 1993, gikk saken i orden. Fra da av hadde hun også formelt den status hun i praksis lenge hadde innehatt.
    Men allerede senhøstes året før hadde både hun og Grete Sundby vært med på store begivenheter med korene.
    Den 25.oktober 1992 var det en gigantkonsert med Hovland-verk i Glemmen kirke. Mer enn 250 musikere og sangere deltok. «Fra mørke til lys» ble konserten kalt, og inneholdt blant annet fremføring av «Den rike mann og Lasarus.» Musikkforeningen Viken fremførte «Festival Ouverture» Opus 39 fra 1962, og mye annet spennende sto på programmet. Til slutt ble utgangsmusikken fra kongesigningen framført og sunget av alle: «Dette er dagen som Herren har gjort»
    Ikke før var Egil og korene ferdig med å øve sammen alt dette, før adventskonserten var på beddingen.
    Hver 2. søndag i advent var – og er – det tradisjon i Glemmen at alle kirkens kor avholder adventskonsert til glede for menigheten.
    En slik konsert krever mange ukers intens forberedelse. Slik var det også i 1992. Men dette året måtte de også øve på noe annet samtidig. Så snart adventskonserten var over, kjørte nemlig  TV-bilene opp rundt Glemmen kirke. Allerede mandag måtte korene være på plass igjen. For nå skulle de på TV.
    De to som bragte dem dit, var Den rike mann og Lasarus. På nytt skulle Lasarus’ tragedie rulles opp, samt den enda større tragedien til rike mann. Denne gang skulle hele kongeriket være vitne til dramaet.
    I uken som fulgte var det ingen korist som var i mangel av fritidsaktiviteter. I Flere dager pågikk opptakene. TV-teamet fra NRK jobbet grundig og nøyaktig. Og det var ingen slinger i valsen: Ville man være med på moroa og komme på TV, så fikk man vær så god stille opp hver dag. Det gjaldt for barna i barnekorene og de unge kantoristene så vel som for Jubilate-folkene. Og alle tok utfordringen. Så fikk man heller være trøtt som en utgått støvel når man fikk køya i sikte.
    Alt dette strevet kom det snart rikelig lønn for. Da julen 1992 vel var historie, kunne Glemmen menighets mange korister snart se seg selv i aksjon på skjermen. I to TV-program ble det fokusert på Glemmen menighet. Den 31.januar1993, på sen kveldstid, kom et portrettprogram der Egil Hovland fortalte om seg og sitt yrke. Han fortalte om Signingsmusikken, hvordan den kom til, og om planene om en opera om Hans Nielsen Hauge. Dessuten spilte han Orgel-Toccataen over «Nu la oss takke Gud.» I programmet ble han også blant annet titulert som «Vår Herres villmann», en betegnelse han villig bekjente seg til! Og en uke senere, den 7.februar, kom bibelspillet om «Den rike mann og Lasarus» i TV-ruta. Egil Hovland akkompagnerte på piano.
    Allerede i påsken 1993 kunne de nybakte TV-stjernene oppleve suksessen på nytt. Da kom programmet i reprise.
    Den personen som var årsaken til all denne blesten omkring Glemmen kirke, var da for lengst i gang med utstyre Frans av Assisi for en tur til Fredrikstad. 

Frans i Fredrikstad

Norske Kirkedager 1993 skulle gå av stabelen i Fredrikstad. Til den begivenheten ønsket kirkedagskomiteen seg lødig kunst.
    Da var ingenting mer naturlig enn å henvende seg til den komponisten som mer enn noen annen hadde satt Fredrikstads kirkeliv og kirkemusikk på Norgeskartet.
    Dermed var Egil Hovland og Britt G. Hallqvist i gang med et nytt spill.
    På denne tiden fikk for øvrig Egil Hovland et handikap som var ekstra leit for en musiker:
    – Jeg mistet hørselen på høyre øre, og det mener jeg var på grunn av feilbehandling.
    En lørdag, det måtte ha vært mot slutten av 1992, hadde jeg slike smerter i høyre øre at jeg måtte på legevakten. Men på legevakten på Sentralsykehuset ble jeg bare avfeid med noe antibiotika og to dagers sykemelding. På et par dager skulle det liksom være over.
    Men natt til søndag eksploderte øret mitt. Verken ble så kraftig at den sprengte hull på trommehinnen. Plutselig om natta så smalt det til, og smertene var borte, men da var hørselen borte også.  Dessuten mistet jeg balansen. Jeg kunne ikke gå, måtte bare krype, det hadde skjedd noe med balansenerven. I løpet av et døgn eller så fikk jeg balansen tilbake så jeg kunne gå igjen, men jeg er aldri blitt 100% bra. Og hørselen på det øret ble borte for godt.
    Jeg tror jeg skulle vært innlagt og undersøkt skikkelig, så de kunne fått øret punktert på betryggende vis. Hvis de hadde punktert øret, så hadde jeg kanskje kunnet reddet hørselen…
    Tross de nye problemene gikk det sin gang, arbeidet med det nye spillet for Kirkedagene 1993.
    Denne gangen dreide det seg om et spill som ikke var bygd over noen bibelfortelling, men som likevel satte viktige bibelske tanker på dagsordenen. «Et Fransiskusspill i 5 scener» kalte de det, forfatteren fra Lund og musikeren fra Fredrikstad. De gav det tittelen «Guds lille fattige.» Frans av Assisis dramatiske veivalg i livet skulle synliggjøres.
    Ideen til at akkurat dette skulle bli Kirkedagenes kulturclou, ble født allerede på Kristi Himmelfartsdag året i forveien. Da hadde Egil vært med Jubilate og Minores til Strömstad kirke, der de to korene sammen hadde fremført «Solsangen,» Frans av Assisis vidunderlige lovprisning av Guds skaperverk. Omkring den måtte det kunne gå an å bygge en hel syklus av sang og drama, slik at Frans’ liv kunne stige fram for både ung og gammel, med alle de verdiene det utfordrer oss med. Og tidlig i januar begynte arbeidet med Fransiskusspillet.
    Sjelden har så mange kreative og sakkyndige krefter gått sammen om et syngespill som da «Guds lille fattige» ble satt opp.
    Sammen med komponisten fra Fredrikstad og dikteren fra Lund, var Eyvind Skeie engasjert som oversetter. I nyopprettet kantorstilling sto Vigdis Djupang i ledelsen av innøvingen. Som kostymeansvarlig utfoldet Hæge Aasmundtveit all sin kunnskap om drakter og skikker på 1200-tallet. Til overmål hadde Egil klart å få NRKs populære barne- og ungdomsmedarbeider Vibeke Sæther med i stallen. I 1982 hadde hun vært i Glemmen og laget TV-opptak av «Gutten som englene sang om.»  Nå hadde hun sagt seg villig til å være instruktør.
    Med Vibekes inntog på øvingsscenen skulle snart Hæge Aasmundtveit stå overfor kanskje den tøffeste utfordringen hittil. For NRK-medarbeideren satte straks fingeren på svake punkter i manus når det gjaldt visuelle effekter.
    I de første scenene av spillet er det rett nok flust med visuell dramatikk. Der møter vi først Fru Fattigdom i konfrontasjon med den unge levemannen Frans. Deretter står far og sønn mot hverandre i krisen som oppstår på hjemmebanen når Frans kunngjør at han velger fattigdommen. Og barna og fuglene som omgir Frans i hans nye frihet i tredje scene, mangler heller ikke anskuelighet.
    Men i de to siste scenene var det noe mer sparsomt med visuelle virkemidler. Scene 4 med «Følgesvennene» og scene 5 med «Solsangen» ble i utgangspunktet noe mer stillestående.
    Det ville ikke Vibeke Sæther ha noe av. Som et sprudlende oppkomme av ideer sørget hun for å legge inn synsinntrykk og bevegelse også i de siste scenene. Og Hæge Aasmundtveit tok utfordringene på strak arm.
    Snart kan derfor tilfeldige besøkende innom korenes øvelser se Solsangen, ikke bare høre den. I kirkens midtgang danser Bror Ild av sted i glødende rød kappe og med flammekrone på hodet, mens paljettene på det røde sløret gnistrer i prosjektørlyset. Søster Vanns blå slør med bølgeskum av paljetter sildrer og strømmer og bruser. Bror Vind kommer farende mens det grå sjalet hans svever i luftig turbulens. Så skrider Moder Jord inn, i grønn kappe, med blomsterkrans i håret og overflødighetshorn i armene. Endelig kommer Søster Død, kledd i sorgens sorte farge og med et nakent kors i hendene, oppstandelsens evige symbol. Langsomt går hun fram til Frans på dødsleiet.  Koret synger: «Takk, du vår Fader, for Døden vår søster. / Ingen kan unnfly det møtet en gang. / Dør vi i tro på din kjærlighet, Herre, / tar du oss hjem i ditt lys.»
    Innen man kom så langt, hadde også Jomfru Maria og Jesusbarnet gjestet Frans i et syn, og også englene hadde vært hos ham. Det var ikke noen enkel oppgave fru Aasmundtveit hadde fått. Men resultatet ble akkurat så profesjonelt som tekster, musikk og instruksjon la opp til. Ikke banalt, og heller ikke for svulstig, kom englene og Guds Mor svevende i himmelske drakter inn på jorden, i kirkerommet foran Frans.
    Det var 1300-tallskunstneren Giottos billedsykluser over den hellige Frans av Assisis liv som fungerte som motejournal for den dyktige kostymeansvarlige. Slik fikk Frans og vennene hans sin tids drakter, riktige både i farger og snitt.  Dessuten hadde Hæge Aasmundtveit så å si tatt mål av Frans sin egen kappe, slik den gjennom århundrene er bevart som hellig relikvie i Assisi, gråbrun og lappet, men med en aura av hellig skjønnhet omkring seg.
    Den 9. juli 1993 gikk teppet opp for dette fargesprakende syngespillet, i en proppfull Glemmen kirke, foran øynene på horder av tilreisende delegater til Norske Kirkedager. Alle sangelskende kirkemedlemmer i Norge hadde i årtier kjent og lært å sette pris på navnet Egil Hovland. Det sto for kvalitet og gode opplevelser i musikkens verden. Men de færreste hadde sett ham på nært hold. Mange på Kirkedagene gav uttrykk for at det de aller mest så frem til under storstevnet, var å få oppleve legenden Egil Hovland lys levende i hans egen by og menighet.
    Fredrikstad-journalisten Andrew J. Boyle overvar Fransiskusspillet denne julikvelden, og la merke til hvordan mennesker i takknemlighet rakte fram hender for å hilse på komponisten idet han gikk ned midtgangen og møtte bifallet. I ettertid skrev han:
    «Etter å ha opplevd på nært hold denne spesielle beundringen for Hovland fra mennesker over hele landet, falt jeg for fristelsen i avisartikler å kalle ham for en ”kirkelig superstjerne”. Journalistspråk, ja vel. Men det ligger mer i det enn som så. Stjernestatus samler seg i de menneskene som – ofte på uforklarlig vis – vikarierer for oss i våre forsøk på å finne oss selv i det moderne samfunnet. De er våre symboler, våre ikoner. Hovland har utvilsomt oppnådd en slik posisjon i hjertene til mange norske kirkegjengere.»
    Det er liten tvil om at komponisten vant seg en posisjon også i utenlandske hjerter under Norske Kirkedager. For eksempel var Sør Afrikas megakjendis av en biskop, Desmond Tutu tilstede.
    Snart skulle også andre utlendinger beveges på nært hold av kreativiteten fra Fredrikstad. Senere samme året finner vi nemlig komponisten igjen i 30000 fots høyde, om bord i en DC10 fra KLM. Der sitter han sammen med barnebarnet Frode (20) og er på vei til Minnesota.


Minnesota får en rose

Årsaken til denne turen het Philip Brunelle.
Han var organist i Plymouth Congregational Church i Minneapolis, hvor han drev et utstrakt arbeid med kor og konserter, og endog hadde sitt eget musikkbyrå for å administrere konsertvirksomheten. Denne travle musikeren hadde for lengst oppdaget komponisten fra Fredrikstad, Norway, og arbeidet systematisk for å gjøre Hovlands arbeider kjent i USA. I 1993 var det 25 år siden Brunelles musikkbyrå ble opprettet. Det ble feiret med en rekke konserter og festivaler året gjennom. Og allerede i 1991 hadde han vært i Fredrikstad for å forberede deler av jubileet: Ved en festival fra 26.11 til 6.12 skulle blant annet Hovlands musikk settes på plakaten.
    Til denne festivalen hadde Brunelle bestilt et nytt verk som skulle uroppføres. Den opprinnelige bestillingen var et verk for kor og orkester bygget over norske julesanger. Men Hovland sa nei takk til det. Isteden tilbød han sin ivrige amerikanske PR-mann en bearbeidelse av «Den vakreste rosen» fra 1970.
    Dermed satt han høsten 1993, etter Kirkedagene, og skrev en enklere versjon av denne betraktningen over H.C.Andersens eventyr og den tyske julesangen om Maria som gikk gjennom torneskogen. Det ble en versjon for kor istedenfor fire sopraner, og for fløyte, obo, piano, orgel og synthesizer istedenfor helt orkester. Den nye utgaven fikk opusnummer 71 B. Samtidig bearbeidet han sin egen julemelodi «Vi ser deg, Herre Jesus» for kor og orgel og med engelsk tekst.
    Begge disse nybearbeidelsene var på forhånd sendt til USA da flyet hans gikk inn for landing på St Pauls flyplass i Minnesota. Og i tillegg til å øve inn dem, hadde kor og musikere i Minneapolis også innlemmet mange andre av Hovlands kirkemusikalske verker i repertoaret.
    Det ble en stor festival. Blant annet opplevde en glad og overrasket festivalkomponist at et av hans mest avanserte og krevende orgelverker ble løftet fram av organisten James Frazier. Under åpningskonserten spilte han «Crux Ave,» og leverte en virtuos fremførelse av et verk som, så vidt Egil selv vet, ikke var blitt oppført siden Harald Herresthal uroppførte det i Trømborg kirke i 1979, ved innvielsen av det nye orgelet der.
    Han ble også kjent med Gracia Grindal, professor ved Luther Northwestern Seminary i Minneapolis, et akademisk læresete som i mangt og meget tilsvarer Menighetsfakultetet i Norge. Hun er teolog og internasjonalt kjent som hymnolog, og har oversatt mange norske salmer til engelsk, blant dem «Måne og sol» og «Lukk opp kirkens dører». Nå ble det avtalt at hun skulle oversette en rekke nye ting med tanke på utgivelse i USA.
    Et seminar for kordirigenter avslørte at verker som motettene «Saul!»  og «Og Ordet ble kjød» allerede var alminnelig kjent i kormiljøene i Minneapolis og USA for øvrig. Sammen med andre Hovland-verker var de utgitt på Walton musikkforlag.
    Både farfar og sønnesønn hadde mye glede av det fullpakkede programmet som Philip Brunelle hadde lagt opp. Frodes instrument var gitaren, og han fikk rik anledning til å studere gitarspill med kapasiteter som Chris Kachian.
    Farfar fikk en hyggelig opplevelse på St. Olaf College i Northfield, en times bilkjøring fra basen i Minneapolis. Blant lærerne der var Miles Johnsen, som i 1966 dirigerte St. Olaf Symphonic Band på Europaturné. På repertoaret den gangen sto «Fanfare and Choral» som Egil samme år hadde komponert for dette orkesteret nettopp til den turneen. Under norgesbesøket sto også Fredrikstad Domkirke på programmet, og der hadde dirigent Miles Johnsen og komponist Egil Hovland hilst på hverandre, for 27 år siden. Nå ble det stor gjensynsglede.
    Egil fikk også gleden av å hilse på Synnøve Bakke, datter av gamle prost Nossen som var sokneprest i Glemmen ved starten av Egils virke. Også kulturpersonligheten og diplomaten Sidney Rand hadde han gleden av å stifte bekjentskap med. Denne tidligere presidenten ved St. Olaf College var i sin tid USAs ambassadør i Norge. Hans hustru Lois var organist og spilte flygel i Nordmannsforbundet. Til et stort førjulsarrangement der tok de to med seg Egil og lot ham traktere flygelet til den tallrike, om dog noe alderstegne forsamlingens glede.
    Blant andre fargerike personligheter som leverte impulser under besøket i Minneapolis, var Jerry Evenrud og Pat Lund.
    Jerry Evenrud hadde røtter i Fredrikstad og bakgrunn fra arbeid i den lutherske kirkes komite for liturgi og hymnologi. For tiden var han frilans konsulent i kirkelige anliggender, i alt fra korfestivaler og kirkekunst til anskaffelse av orgler. Han viste seg å ha samlemani for alt som hadde med Den fortapte Sønn å gjøre. Hjemme hos ham hadde all kunsten på veggene motiv fra liknelsen om den fortapte sønn i Lukas 15. Bilen til kona bar registreringsnummeret LUKE 15, en kombinasjon han visstnok hadde punget ut med 700 dollar for. Naturligvis hadde han også tekst og noter fra Hovlands og Hallqvists «Gud synes om deg», liturgien for små og store bygget over denne liknelsen.
    Pat Lund var et 81 år ungt festfyrverkeri som tok seg tid til å spise lunsj sammen med Philip og Carolyn Brunelle og den gjestende norske kirkekomponisten. Det hadde hun klart å legge inn på kjøreplanen mellom en reise til Paris og en reise til Stockholm, der hun skulle delta i Nobelmiddagen. Hun var mangemillionær og eide en stor matvarekjede, og var en stor velgjører innenfor kirkelivet i Minneapolis. En pensjonist av sjeldent kaliber, kan man trygt si.
    Ellers bød amerikabesøket på forberedelse av en mannskorturné til Norge i september 1994. Dirigenten, Morton Strommen, ba om noen sanger arrangert for mannskor, blant annet «De skall gå till den heliga staden» og «Tårnhøye bølger», noe Egil Hovland lovte å sende over i god tid. Før hjemreisen hadde de to amerikafarerne av Hovland-ætten også blant annet rukket å overvære Christmas Concert på St. Olaf College, med 3800 mennesker i salen og stort orkester og hele fem kor i aksjon.
    Avslutningkonserten i Plymouth Church bød på uroppførelse av de nyarrangerte «The most Beautiful Rose» og «We See You, Dear Lord Jesus», den førstnevnte med noe så moderne som synth blant instrumentene. Tross Egils bange anelser ble det stor vellyd også av det.
    Før han reiste i vesterled, hadde komponisten fra Fredrikstad for lengst kommet på at denne nye og enklere utgaven av «Den vakreste rosen» kunne brukes også andre steder enn i USA. Han ville skape en ny tradisjon i Glemmen kirke ved å fremføre verket i adventstiden, forkant av lille julaftens faste oppsetting av «Gutten som englene sang om.»
    Da amerikafarerne vel var hjemme igjen, ble det altså behov for en enkel dramatisering av fortellingen om den syke dronningen og rosen.
    Hæge Aasmundtveit ble igjen satt i gir med kostymearbeid. I adventstiden dette året blir Glemmen menighet som den første vitne til en vakker visuell framstilling av sangene om dronningen på dødsleiet, hun som til slutt fant den vakreste av alle roser i den rene kjærligheten.
    Men allerede før Minnesota-turen denne senhøsten, var den kreative komponisten ferdig med et arbeid som ikke bare skulle bringe ham til USA. Det skulle bringe ham til alle verdens hjørner i en og samme time. Nå var det slutt på tornerosesøvnen for en gammel melodi.

OL-hymnen

En ung mann står med en fakkel i hånden ved foten av en lang trapp. Noen hundre millioner mennesker følger ham med øynene fra alle verdens hjørner. Det er Norges kronprins Haakon Magnus som står der, før han lett løper trappene opp, holder fakkelen mot folket et øyeblikk, for så å la det veldige ildfatet flamme opp med den olympiske ild, under enorm jubel fra folkehavet på Stampesletta ved Lillehammer. De Olympiske Vinterlekene 1994 var i gang.
    Norge ble vel aldri helt det samme etter denne megasuksessen av et idrettsstevne. Det var PR for kongeriket av et omfang og en kvalitet som satte alt tidligere i skyggen. Og en av dem som bidro til å kvalitetssikre denne gigantiske Norgesreklamen, var en snart 70-årig Glemmen-organist.
    For da Kronprinsen tente ilden, bar folk over hele verden allerede dypt inne i seg, på erindringens video, lyd og bilder fra Lillehammer kirke. Dagen i forveien hadde det nemlig vært åpningsgudstjeneste i denne kirken, TV-overført til så å si alle land i verden. I denne gudstjenesten ble det sunget en ny salme som var så iørefallende at folk fra Finland til Fiji-øyene straks kunne begynne å nynne på den.
    Historien bakom er merkelig. Den begynner sommeren 1990, på NMS sin generalforsamling i Fredrikstad. Der hadde blant annet en salmemelodi vært oppe og gått, for så å slumre hen i tornerosesøvn. Men melodien til salmen «Grepet» var ikke død. I de samme «Hymnologiske Meddelelser» vi alt har sitert, skriver Egil om det som hendte etter generalforsamlingen:
    «Et par år senere ble ”Grepet” innsendt til en norsk salmekonkurranse, noe som førte til at prosten på Lillehammer, Magnor Langseth, fikk tak i notene. Han var formann i den komiteen som skulle samordne de kirkelige arrangementer under Vinterolympiaden 1994. Langseth drømte om å få laget en OL-hymne som kunne bli framført under åpningsgudstjenesten i Lillehammer kirke, dagen før den offisielle åpningen av Olympiaden, med TV-overføringer til mange land. Langseth mente at melodien til ”Grepet” egnet seg, men at originalteksten ikke passet i denne sammenheng. Han engasjerte Svein Ellingsen til å skrive ny tekst til melodien. Resultatet ble ”Sammen for Guds ansikt,” jeg synes at tekst og melodi passer utmerket sammen – for øvrig et sjeldent eksempel på at en ny salme oppstår til en av mine foreliggende melodier.
    Teksten inneholder enkelte ord som kan assosiere til OL: Flamme – fakkel – tent på dette sted -, men innholdet har intet med de olympiske ideer å gjøre. OL-hymnen er blitt en gudstjenestesalme for kirkens rom: sammen for Guds ansikt – sammen i Guds stillhet – sammen ved Guds alter – sammen om Guds oppdrag – i lovsang, bønn, håp og tjeneste.
    OL-hymnen er oversatt til flere språk, blant annet kinesisk. Til amerikansk er den oversatt av Hedwig Durnbaugh. I Plymouth Church i Minneapolis ble den sunget ved den påfølgende søndags høymesse – da hadde menigheten sett og hørt salmen bli framført på amerikanske TV-skjermer noen timer i forveien – i en overføring fra Lillehammer.
    I ettertid er salmen kommet med i den amerikanske ”The Covenant Hymnal: A Worshipbook” (nr 504: Gathered in God’s Presence) som ble publisert i 1996. Det hører med til historien at salmen – nærmest ved et uhell – ikke kom med i tillegget til Norsk Salmebok, Salmer 1997.»
    Mannen som nylig skrev ned disse ordene, sitter ved siden av meg og nikker ved minnet av en stor opplevelse.
    – Det var Oslo Kammerkor som ledet sangen under åpningsgudstjenesten, med Grete Helgerød som dirigent, og ved orgelet satt Amund Dalen. Taket løftet seg vel ikke, men langt lød det sannelig, humrer komponisten, – det satte spor helt til Amerika.
    – Apropos Amerika, skyter jeg inn og ødelegger litt av stemningen etter en melodis verdenserobring, – lagde ikke du engang i tida noe liturgisk musikk for de lutherske kirker i Amerika? Jeg har da sett at Opus 88 er noe slikt?
    Egil Hovland ler og trekker på skuldrene:
    – Ja, nei, det hadde jeg ikke hell med meg i. Det var så langt tilbake som i 1972, mens jeg holdt på med «Konsert for trombone og orkester,» Opus 76, den som jeg tilegnet Gordon Johnsen. Da ville amerikanerne ha noe musikk til et glorialedd, et Te Deum, og ba meg om å komme med noe. Det jobbet jeg med parallelt og sendte over.  Men det kom ikke noe mer ut av det.  Det sto trykt i noe forsøksmateriale, men det kom ikke med i den nye liturgien deres til slutt…
    Intet tre vokser inn i himmelen. Heller ikke OL-komponisten fra Labråten har lykkes i alt han har foretatt seg. Men nedturen på amerikansk mark i 1972, ble altså avløst av en kraftig opptur i både i 1993 og 1994.
    Men jeg tror jeg forstår på den modnede sangmester at verken opptur eller verdenserobring betyr så mye for ham som det som Svein Ellingsen synger om i siste verset av «Sammen for Guds ansikt:» «Sammen om Guds oppdrag, i troskap og i glede, skal vi bære flammen med lyset ut i verden.»
    I alle fall vandret han fra olympisk jubelbrus til arbeid for de mislykkede og svake, dem som kirkens diakoni rekker hender til.


Diakonimessen

Diakoni er et låneord fra gresk. Det betyr tjeneste.  Hos oss har det gått over til å bli teknisk term for kirkens arbeid blant dem som trenger hjelp. «Kristi hånds gjerning» har noen kalt det. Det er et felt som Egil Hovland ofte svinger innom, i tanke og sinn og konkret, på sine bein. De svake i verden, når de er truet, da øker pulsen i den lange organistkroppen fra Labråten.
    Da Göteborg Stift henvendte seg til organisten i Glemmen församling i nabostiftet og ville ha en ny, gjennomkomponert messe, så var tiden moden for å gi diakonien et musikalsk uttrykk. Svenska kyrkans yndlingskomponist minnes:
    – Ja, det var en bestilling fra Domkirken i Göteborg. Messen ble laget i samarbeid med alle de musikkansvarlige i Göteborgs stift. Vi hadde flere møter og arbeidet lenge  på forhånd, den messen hadde en veldig lang innsvingingsperiode.
    Det var i utgangspunktet helt åpent hva den skulle kalles. Men jeg ville at det skulle hete Diakonimesse.
    Meningen var at vi skulle ha den året før, i 1993. Allerede tidlig det året var forberedelsene i gang. Men da ble det ikke noe av. Det var et stort stevne som måtte kanselleres, så messen ble utsatt.
    Og etter mye om og men fant vi en ny dato. Uroppførelsen av den svenske versjonen skulle foregå i Göteborg den 23.oktober 1994.
    Det merkelige der var at den datoen hadde tekster som passet så glimrende. Da jeg satte meg ned og studerte perikopene der, i den svenske tekstboken, så viste det seg at det var tekster som handlet om diakoni!  Blant annet var epistelteksten fra Jakobs brev 2,1-8, den om å ikke gjøre forskjell på folk: Om det kommer en fattig stakkar, så er han like verdifull som en med ringer på fingrene og flotte klær.
    Jeg hadde engasjert biskop Olle Nivenius, blant andre. Nivenius var biskop i Lund, og var også formann den siste perioden i den svenske salmebokkomiteen.  En flott kar. Men han var imot å kalle det Diakonimesse. Nivenius ville også bytte ut epistelteksten fra Jakobs brev om å ikke gjøre forskjell på folk. Den mente han var for direkte, den kunne støte folk. Jøye meg, tenkte jeg, det blåser jeg i.  Jeg tar teksten som den er, den hører jo med til perikopene for dagen, den står her i boka!
    Den jakobsteksten er jo en blink når det gjelder diakoni.
Det er jo det ømme punktet i den norske kirka også, det, hva man skal gjøre med de usle i filler, de mislykkede, hvis de ramler inn i en gudstjeneste.  Det er jo bare Evangelisenteret som tar seg av dem. Så det var jo så viktig at den teksten kom med.
    Og gradualpsalmen etter den teksten, den er av Olle Nivenius, «Vi hör så nära sammen.»  Slutten av første verset lyder: «Ditt sätt att leva formar / livet för fler än dig.» Arve Brunvoll har oversatt den, helt glimrende. Messen er komponert fra 1.5. til 3.8.1994. Opusnummeret er 145 a og 145 b, for henholdsvis svensk og norsk versjon. Og verket er tilegnet Britt G. Hallqvist…
    Egil blar omkring i opusheftet og deretter i den svenske originalversjonen, trykt i et stort spiralhefte med gult omslag:
    – Forbønnen er Britts. Britt mente at vi kunne lære mye av innvandrerne, at vi må lytte til innvandrerne. Det finner vi igjen i forbønnen her: «Vi ber för innvandrarna, …Gud, hjälp oss att lyssna, att ta emot allt vad de kan ge.» Og hør så fint Britt får sagt det her: «Vi ber för alla som inte tror på dig, Gud, Bevara oss från att förakta dem. Lär oss att lyssna till varandras tankar och respektera all ärlig övertygelse. Om vi avviser en människas åsikter, hindra oss från att visa bort henne själv.»
    Og se her på sluttsalmen. Svein Ellingsen skriver her i fjerde verset, oversatt av Britt:  «Guds välsignelse kan göra att vårt liv blir bröd för andra; allt vi offrar av vårt eget blir förvandlat vid hans bord.»
    Ut ifra den teksten der, om forvandling, så er sluttsalmen i Diakonimesse helt spesiell når det gjelder mine melodier. Den første delen av verset går i moll, den andre delen går i dur. Melodien forvandles fra moll til dur, altså. Og det henger sammen med teksten om forvandlingen, jeg ville den skulle komme til uttrykk også i melodien.
    Og helt til slutt her, som utgangssalme, er det OL-hymnen som synges. Det er på grunn av det Svein Ellingsen skriver i det 3. verset: «Sammen ved Guds alter i Helligåndens nærvær / får vi del i kallet til tjeneste i verden.»  Britt G. Hallqvist har oversatt det aldeles glimrende. «…kallas vi att vandra till tjänst för dem vi möter.»  Her i den svenske versjonen står det også at verket kom i norsk versjon: «Første framförande av norska versjonen i Oslo Domkirke 25.september 1994…
    Datoen får skribenten til å stusse: – 25.9. i Domkirken?? I Opuslista står det da vitterlig at den norske versjonen ble uroppført i Nordstrand kirke? 
    Diakonikomponisten ser opp og smiler. Erindringens puslespill faller på plass øyeblikkelig:
    –  Ja, det var Kjetil Hafstad og Inge Lønning på Universitetet, de skulle ha en jubileumsuke for bladet Kirke og Kultur. De hadde blitt enige om å be meg å lage noe musikalsk. Akkurat da kunne jeg ikke påta meg å lange noe nytt, men så kom jeg på at jeg jo kunne lage en norsk versjon av Diakonimesse. Det ville Kjetil Hafstad ha. Glimrende, sa han. Så avtalte han med Terje Kvam, domorganisten i Oslo, om oppførelse i Domkirken den 25.9. Alle arrangementene, hele jubileumsuka, skulle avsluttes med å feire Diakonimessen i Oslo Domkirke.
    Men så skjedde det fatale at da tiden nærmet seg og de skulle trykke program, så viste det seg at Terje hadde glemt hele greia. Han skyldte på at han hadde hatt så mye å gjøre.
    Hvorom allting var så ble det bare vanlig høymesse den dagen. Terje ringte meg etter hvert og lurte på om han kunne få lov til å bruke en sats fra Diakonimessen i høymessen. Det fikk han naturligvis lov til. Men sånn gikk det til at det står her i det svenske materialet noe om en uroppførelse som aldri ble noe av. Isteden ble det utoppførelse i Nordstrand, hos Svein Møller, den13.november 1994. Da var vi der, både Svein Ellingsen og jeg. Svein Møller hadde virkelig sans for den messen. I den norske utgaven av Diakonimessen er for øvrig liturgileddene direkte oversatt fra den svenske liturgien…
    Som seg hør og bør kom «Diakonimesse» etter hvert til å bli oppført også på Diakonhjemmet i Oslo. Det skjedde den 11. januar 1996. Til denne gudstjenesten hadde Egil Hovland selv formet inngangsordene. Messen begynte med at han sa følgende: 
    «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
    Enhver høymesse er et blad i Guds lærebok. Denne boken lærer oss hvordan vi skal leve som kristne.
    I dag skal vi lære at diakoni betyr kjærlighet. Diakoni er å ta vare på våre brødre og søstre, å påta seg ansvar særlig for de minste og svakeste, de som er annerledes enn oss, de som er utstøtt av vårt fellesskap. Vi er alle diakoner. Å være diakon er å likne på Lise og Ludvig Karlsen.
    Vår Herre og Mester stiller oss et spørsmål i dag: Hvor er din bror? Din brors blod roper til meg fra jorden!
    Gud hjelpe oss til å våge å gå inn i den smertefulle prosess som kan forme et svar. Ennå er nådens tid. Herren vår Gud taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.
    La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.»

Pensjonist med jubileum

Jeg sitter med et program i hånden. Et hefte i A5-format med portrett av Egil Hovland på forsiden: «HOVLAND JUBILEET 1994».
    Portrettet er utsnitt fra det store maleriet av Walther Aas, der vi ser Glemmen-organisten omgitt av korbarn ved orgelkrakken. Dette maleriet er en av flere billedlige framstillinger som Glemmen-organisten ble hedret med gjennom yrkeskarrieren. Det hang lenge i en av korridorene på Sentralsykehuset i Fredrikstad, til glede for alt folket i distriktet. Aas har fanget inn glimtet i øyet på barnevennen Hovland på en storartet måte, og jeg undres: – Satt du lenge modell for det maleriet der?
    – Nei, jeg satt ikke modell i det hele tatt. Walther Aas fotograferte meg i kirken sammen med noen av barna i Minores, og malte hjemme etter det. Men jeg satt modell for Waldemar Dahl, føyer han til, og sikter til den bysten som står på flygelet i komponistværelset. Den ble laget en stund før femtiårsdagen:
    –  Jeg sovnet en gang mens jeg satt modell for ham. Da bannet han. Han satte i med et unevnelig kraftuttrykk«…trur’u ikke han sovna!» og så tok han leireklumpen og slengte den i golvet! Han var en impulsiv herre og en flott kunstner…
    I dette avskjedsåret tjue år senere ble han på ny modell for en skulptur. Kunstneren Marek Sobocinskis arbeid forestiller korlederen Hovland i livfull utfoldelse. Også det et verdig monument over 70-åringens livsgjerning så langt.
    Men altså, programmet i hånden min.
    Da Egil Hovland ubønnhørlig ble offer for aldersgrensen, den 18. oktober 1994, var det en så vidt rystende tildragelse i hele Fredrikstads menighets- og musikkliv at intet mindre enn en jubileumsfestival måtte til for å markere dette tidsskiftet.  I 45 år hadde samme mann traktert Glemmen kirkes orgel og vært menighetens sangmester.
    Også andre enn hjembyens folk ville naturligvis reise merkesteiner ved milepælen. I Sverige ble Göteborg Domkirke ramme om en Hovland-helg 22.-23. oktober, der Diakonimessen ble uroppført. På Norsk Musikkforlag kom et festskrift for jubilanten, «Egil Hovland – et liv med musikk», med Harald Herresthal som redaktør og dyktig bidragsyter. Norsk Komponist Forening utgav 3 CD’er med musikk av Egil Hovland på forlaget Aurora. CD’ene rommet henholdsvis Konserter, Kammerverk, og Korverk. Blant konsertene finner man her «Konsert for piccolofløyte og strykere» Opus 117. Blant kammerverkene er «Rorate» å høre, foruten «Cantus III» og «Cantus VII».  På CD’en med korverk finnes 11 spor, nemlig Credo, Bli hos oss, Saul!, Loven og profetene, How long O Lord, Sennepskornet, Return my Soul, Kom til meg, Jerusalem, Introitus, og Missa Misericordia.
    Også i Fredrikstad ble milepælen markert med både CD og bok. «Egil Hovland og korene i Glemmen kirke» het begge deler. CD’en var en 23 spors innspilling med sanger der første spor var OL-hymnen «Sammen for Guds ansikt,»  og siste var «Dette er dagen» fra Signingsmusikken. Boka var en hyllest fra Glemmen menighet. Der ble organisten og korlederen gjennom 45 år portrettert gjennom mange spennende artikler.
    Men dertil ville altså hjembyen hedre ham med en ukelang festival. Over elleve dager, fra den 6. til den 16. oktober, ble det gjennomført et stort program i Glemmen kirke.
    Torsdag den 6. var det pensjonisttreff, der korene i Glemmen kirke sang og ledet allsangen av Hovlands mest kjente salmer.
    Fredagen var det «Lysvesper» på kvelden, anført av Ungdomskantoriet og Tune kirkes Pikekor. Søndagen bød på «Pilgrimsmesse» med Jubilate assistert av Gressvik Kirkekor. Mandag den 10. var det konsert der blant annet Musikkhøgskolens Kammerkor figurerte blant utøverne. Tirsdagen bar med seg ikke mindre enn to konserter, der for eksempel NRK’s Jentekor var i aksjon på den første. Onsdag kveld kom professor Harald Herresthal fra Musikkhøgskolen og holdt foredrag om den nybakte pensjonisten. Torsdag og lørdag var det konserter igjen, og søndag den 16. oktober var det storstilt avslutningskonsert, med alle Glemmen kirkes kor samt Cramér-ensemblet. Den feirede pensjonisten husker dette siste arrangementet spesielt, og nikker, der vi sitter med ciderglassene foran erindringens widescreen:
    – Ja, det ble en stor konsert. Det var en oppføring av «Guds lille fattige» der alle korene var med. Det er jo det spillet som er for alle aldre i kormiljøet.
    Til slutt gikk alle barna rundt i kirken med hver sin blomst. De kom ned sidegangene og opp midtgangen. Meg hadde de plassert midt framme i koret. Jeg sto der oppe og tok imot dem. De kom og ga meg hver sin blomst, like etter at de hadde framført «Guds lille fattige.» Det var sterkt…
    Ennå ser jeg at det rører ved ham, dette her. Takknemligheten som strømmet gjennom kirken den gangen og materialiserte seg i glade barnefjes og roser, den slår ennå an dype strenger i kunstnersjelen.
    – Syntes du det var vemodig å slutte? undrer jeg:
    – Nei. Nei, jeg syntes faktisk ikke det, sier den ennå nokså ferske pensjonist, og ser ut som han forbløffes litt over det selv, så han gjentar det for sikkerhets skyld:
    – Nei, jeg syntes faktisk ikke det var vemodig, og gruet aldri for det å skulle ta avskjed. Det var jo slutt, det var så, men det fortsatte på sett og vis også, etterdom jeg jo var involvert i korene. Det ble en rimelig myk overgang. Og jeg hadde jo fri tilgang til orgelet, hvis det var noe jeg trengte det til. Vigdis og Svein Erik, mannen hennes, han som overtok organiststillingen etter meg, de er jo så lojale og så greie å ha med å gjøre, så jeg føler med veldig trygg i kirkerommet, jeg kan komme og gå når jeg vil…
    – Så ved avskjeden gledet du deg kanskje bare til å komponere enda mer?
    – Ja, jeg fikk jo mer tid til å komponere. Men på den annen side bruker jeg jo mer tid på arbeidet etter hvert også. Det går litt langsommere. Sånn er det vel for alle når de blir eldre, tror jeg…
    Nåja, tempoet har nå ikke sunket i nevneverdig grad, iallfall er ikke kraften blitt borte fra produktene som stadig kommer fra komponistværelset i Labråten 14 C.
    Og Glemmen menighet tok en verdig avskjed med sin sangmester. Oppsummeringen i Jubileumsprogrammet repeterer hovedlinjene i et liv som gav grunn til det:
    «EGIL HOVLAND (født 18. oktober 1924) er en av de mest produktive norske komponister i vårt århundre.  Verkene hans omfatter orkesterverk, konserter for forskjellige instrument, kammermusikk og et stort antall større og mindre kirkemusikalske verk, bl.a. en kirkeopera, musikk til sakral dans og musikk for barn.
    EGIL HOVLAND er utdannet som kirkemusiker ved Musikkonservatoriet i Oslo.  Siden oktober 1949 har han vært organist og korleder ved Glemmen kirke.  Han har vært aktiv i kurs- og konsertvirksomhet og har deltatt i ulike organisasjoner.  Gjennom årene har han også hatt en rekke tillitsverv som medlem av komitéer og råd.  Han studerte komposisjon med Bjarne Brustad, Oslo, Vagn Holmboe, København, Aaron Copland, Tanglewood, USA og Luigi Dallapiccola, Firenze.
    Som komponist har EGIL HOVLAND gjennomgått en omfattende utvikling fra norsk romantikk til gregoriansk sang, neoklassisisme, tolvtonemusikk, aleatorikk og en sterkt forenklet uttrykksform med element fra mange ulike stilarter.
    EGIL HOVLAND har også deltatt aktivt i revisjonen av Den Norske Kirkes liturgiske bøker og som komponist her han satt sitt preg på den liturgiske musikken, Norsk Salmebok, Norsk Koralbok og Norsk Kantoribok.  Melodiene hans blir også sunget i kirkesamfunn utenfor Norge.
    EGIL HOVLAND har vunnet mange store priser, og ble i 1983 utnevnt til Ridder av Den Kongelige Sanct Olavs orden for skapende og utøvende arbeid i norsk musikkliv.
    Omkring komponisten og organisten EGIL HOVLAND er det i Glemmen kirke grodd fram hele fire kor.  Alle fire deltar under Hovlandfestivalen.»
    – Ja, ja, mumler den tiljublede litt brydd og rekker meg et manuskript på fire sider: – Men har du sett det jeg selv skrev da jeg sluttet?

Tre kvinner og et testamente

Da han fratrådte, skrev Egil Hovland en artikkel om tre kvinner: «Tre betydningsfulle kvinneskikkelser og et testamente ved min avskjed med orgel- og kortjenesten i Glemmen kirke.
    Den første kvinnen er fra bibelhistorien. (…) Min bibelske kvinne var anonym, syk og plaget. Hun står omtalt i Markusevangeliet, kapittel 5. Hun hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde vært behandlet av mange leger og lidd mye. Alt hun eide hadde hun brukt uten å bli hjulpet. Så møtte hun Mesteren, han som kunne helbrede og som alle mennesker stimlet sammen om. Nå kom hun gjennom mengden og rørte ved kappen hans bakfra. For hun tenkte: Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk. Med en gang stanset blødningen, og hun merket at hun var blitt helbredet fra plagen. I det samme kjente Jesus at en kraft gikk ut fra ham, og han snudde seg i folkemengden og sa: ”Hvem rørte ved klærne mine?” Disiplene sa: ”Du ser hvordan folk trenger seg på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg.” Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. Kvinnen skalv av frykt, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun kom og falt ned for ham og fortalte alt som det var. Da sa han til henne: ”Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred; du skal være fri for din plage.”
    Kjære venner, på min siste dag i tjeneste for Glemmen menighet står jeg her og ser tilbake på et rikt og spennende liv og en lang arbeidsdag. Om noe av mitt blir stående, har det en meget enkel forklaring: Jeg har rørt ved mesterens kappe. Jeg har kjent hans kraft sildre gjennom mitt legeme og mitt sinn. Mitt enkle vitnesbyrd er dette: Jeg har intet som jeg ikke har fått. Min oppgave har vært å bringe videre det som ble meg betrodd. Jeg har ett ønske for Glemmen menighet: At dere alle får røre ved vår Herre og Mester når han går forbi, i kirkerommet, i ordet, ved nattverdbordet, i misjonskallet fra lysgloben og Laila Sivertsen, i arbeidet for den oppvoksende slekt.
    Den andre kvinneskikkelsen er en dronning. Instrumentenes dronning. Jeg tenker på orgelet i Glemmen kirke. Og hvis dere ikke visste det, kirkerommets musikkinstrument er en kvinne. På tysk heter det ”Die Orgel.” Jeg var tilstede ved hennes fødsel da hennes 3602 klingende piper ble båret til sine plasser på vindladene. Hun har tjent meg trofast i fullkommen lydighet gjennom førtifem år. (…) Om hun kommer til å savne meg, vet jeg ikke, men jeg håper å få komme tilbake av og til for å pleie min kjærlighet til henne. Det heter jo st gammel kjærlighet ruster ikke.
    Den tredje kvinnen i mitt liv er en virkelig kvinne, et levende menneske, min egen kjære hustru Synnøve. Man sier til meg: De fleste kvinner falmer jo litt med årene, Men Synnøve blir jo bare yngre og vakrere etter hvert som tiden går. Og det ser vi jo. Hun har stått oppreist i alle brottsjøer og brenninger. Det kunne røyne på, men hun reiste seg alltid og øste av sin kjærlighet og overbærenhet. Hun var alltid med i kirkerommet. Da barna var små, var de med oss på orgelgalleriet. De satt der som perler på en snor, nystrøkne og veloppdragne. Det kom aldri en forstyrrende lyd fra dem, og etter hvert sto vi alle sammen i det pulserende musikalske liv i menigheten. Kirkehuset var vårt annet hjem hvor vi inngikk i et stort og meningsfylt fellesskap…»
    Ikke mange hyllester er mer fortjent enn den Synnøve Hovland fikk her. Uten denne tredje og største kvinnen i hans liv, ville Egil Hovlands livsverk vært annerledes. Ingen vet hvordan det ville artet seg da. Synnøve gav ham frihet til å konsentrere seg om de himmelske ting, i kirken, i komponistværelset, stadig på reiser, mens hun tok hånd om de jordiske ting hjemme og holdt fortet, så å si. Dertil sto hun ved siden av ham i arbeidet i menigheten. Han kunne kanskje ha funnet seg en like god livsledsager, hvis han hadde lett lenge nok, skjønt sjansen for det er liten. Men så langt skribenten skjønner, kunne han ikke ha funnet noen bedre.
    I denne avskjedsartikkelen ser han også framover, både i sitt eget liv og i menighetens:
    «Jeg går fra borde som en lykkelig mann, fordi jeg vet at så mange står parat til å føre det kirkemusikalske arbeid videre. Jeg tror at de fleste nå skjønner hvor viktig det er å ta vare på den virksomhet vi har bygget opp blant barn og unge i menigheten.  (…) Jeg har skrevet en komposisjon i anledning min avskjed, til Vigdis Djupang og våre kjære kantorijenter. Den gnistrer av håp og tro for morgendagen. Vi har fremført den mange ganger under Hovlandfestivalen. Og nå ønsker jeg at mine 45 år i Glemmen menighet skal tone ut med denne sangen – på barnas og familiens dag i kirkeåret. Symbolikken er klar: det er jo barna og ungdommen i menigheten som er morgendagen. Sangen heter «Let Us Tell To the Coming Generation,» med engelsk tekst fordi den skal spres til ander land. Når dere kommer hjem, kan dere lese teksten selv i Davids Salme 78, vers 4b-7. Denne salmen har betydd mye for det jødiske folkets identitet og samhørighet fram til denne dag:
Vi vil fortelle til etterslekten
om Herrens herlige verk og hans velde,
om alle de under han har gjort.
Han gav sine bud i Jakob
og satte en lov i Israel.
Den befalte han våre fedre
å gjøre kjent for sine barn.
Han ville at etterslekten,
de barn som siden ble født,
skulle lære loven å kjenne.
Så skulle de stå fram
og kunngjøre den for sine barn,
for at de kunne sette sin lit til Gud
og ikke glemme Guds gjerninger,
men nøye holde hans bud.
Dette ble ved sagt fest på Bethel, Indremisjonens lokale like ved Glemmen kirke, helt på tampen av festivaluken. Egil ville selv at disse ordene skulle stå igjen etter ham som et testamente til menigheten. Egentlig er de til alle menigheter.
    De fleste i hjembyen opplevde Hovland-festivalen som en viktig kirkehistorisk hyllest til byens store sønn. Men et så storslått arrangement unngikk ikke helt de gretne øyekastene. Et leserbrev i Demokraten hevdet at Hovland fikk altfor stor oppmerksomhet i forhold til andre store, nålevende bysbarn. Forfatteren fikk snart arge motinnlegg. Et av dem tok ham i skole slik:
    «Komponister er en sjelden rase, og det er svært få av dem som har opplevd det som Egil Hovland har gjort, både blitt verdensberømt som vår tids største kirkemusikk-komponist og samtidig bli satt så stor pris på av sin samtid. For vanligvis er det slik at døde komponister smaker best.»
    Den i høy grad levende komponisten gikk nå på lange bein inn i pensjonisttilværelsen. Der skulle det fremdeles komme mange bevis på at han var satt «pris på av sin samtid.»